Error message

  • Notice: Undefined index: in ds_render_block_field() (line 937 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Notice: Trying to get property of non-object in ds_render_block_field() (line 937 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Warning: Creating default object from empty value in ds_render_block_field() (line 938 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in _block_render_blocks() (line 911 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$delta in _block_render_blocks() (line 911 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$delta in _block_render_blocks() (line 914 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in _block_render_blocks() (line 917 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in mb_drpublish_block_view_alter() (line 295 of /var/www/html/web/sites/default/modules/custom/mb_drpublish/mb_drpublish.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in mb_front_block_view_alter() (line 512 of /var/www/html/web/sites/default/modules/custom/mb_front/mb_front.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in menu_block_view_alter() (line 500 of /var/www/html/web/modules/menu/menu.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in menu_block_block_view_alter() (line 172 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/menu_block/menu_block.module).

Hva skyene beretter

Monday, February 11, 2019 - 12:53

Hva skyene beretter

Å sette merkelapper på John Ruskin ut fra vår tids tankegang har lite for seg og blir lett anakronistisk

Ruskin. Afternoon in Spring, with south Wind, at Neuchatel. John Ruskin, 30. april 1869.
 Afternoon in Spring, with south Wind, at Neuchatel, malt av John Ruskin, 30. april 1869. Mary Evans Picture / NTB scanpix

8. februar var det 200 år siden John Ruskin (1819–1900) ble født. Ruskin er mest kjent som kunst- og samfunnskritiker, og i et omfattende forfatterskap har studiet av skyer og skyformasjoner en sentral plass. Det finnes en særegen art sannhet i skyene, sier han, og denne sannhet må vi ikke overse. Han planla å samle alle sine skystudier i en egen bok som han ville gi tittelen «Coeli Enarrant» – «Himlene forteller».

I februar 1884 holdt Ruskin en rekke forelesninger hvor han la frem sine nærmest daglige observasjoner av skyer og skiftninger i lys og mørke over himmelen, sett fra hans bosted ved Coniston-innsjøen i Nord-England. Forelesningene, som er særegne i sitt meteorologisk-moralske anliggende, ble senere samme år utgitt med tittelen «The Storm-Cloud of the Nineteenth Century». De ble holdt for The London Institution, en forløper for The University of London, som la vekt på å gi vitenskapelig utdanning til studenter som tilhørte dissentermenigheter og som av den grunn var utelukket fra universitetene i Oxford og Cambridge. I forelesningene advarte Ruskin mot den «pest-vind» han ser blåser fra de industrialiserte områdene i Europa og England. Han kritiserer sterkt det han betrakter som mangelen på moralsk holdning i et samfunn som tillater at naturen og menneskene ødelegges for økonomisk vinnings skyld. Utgivelsen av «Stormskyen» aktualiserer et budskap som Ruskin allerede hadde formulert i «Modern Painters» (1843–1860) gjennom de mange analysene av skystudier i malerkunsten som han gir der.

John Ruskin

Født 8. Februar 1819, død 20. Januar 1900

Britisk kunstkritiker, forfatter og kunstmaler med stor produksjon. Mest kjent er det fem bind lange verket Modern Painters, som han brukte 17 år på. Det første bindet kom ut i 1843.

I 1870 ble han Slade-professor i kunst ved University of Oxford

Kilde: Encyclopædia Britannica

Ruskin leser skyene som tegn på en tavle der Gud meddeler seg til menneskene, selv om vi ikke alltid er i stand til å tyde tegnene. I budskapet fra skyene ser han den viktigste beretning om tilstanden til de gjensidige båndene mellom naturen og menneskene og her finner han også den klareste advarsel vi kan få om hvordan vi er i ferd med å bryte og ødelegge disse båndene. Når Ruskin beskriver en verden der natt og dag blir mer og mer lik hverandre, er han klar over at han dermed i manges øyne blir betraktet som en bakstreversk romantiker og en urealistisk drømmer, som syk eller endog gal. Og fra flere hold ble sykdom og galskap holdt opp mot ham i en tid hvor han selv var utsatt for en mental formørkning som på slutten av 80-årene tvang hans kritiske stemme til å forstumme.

Men som Trond Berg Eriksen skriver i sin bok om «Nietzsche og det moderne»: «At nettopp de romantiske skikkelsene på 1800-tallet – Kierkegaard, Wagner, Ruskin, Byron og Nietzsche – gjøres til gjenstand for psykiatrisk disseksjon, viser hvordan medisinen etablerer det profesjonelle normalitetsbegrepet som redskap for ideologisk, sosial og politisk forvaltning. Mangelen på saklige og innholdsbestemte kulturidealer gjør det statistiske gjennomsnitt til norm og forbilde. Den måpende og viljesløse føyelighet som fødes i tide og dør i tide er «normal», mens avvikene defineres som «syke», dvs. behandlingstrengende.»


John Ruskin (1819–1900). Foto: Wikimedia / Ukjent

Ruskins dagbøker gir tydelige vitnemål om den mørklegging av sinnet han lider under, men de vitner like tydelig om at han fortsatt er klartseende, selv om de fleste andre – slik han selv formulerer det – er falt som offer for sin egen blindhet og ikke vil anerkjenne sannheten i det de ser.

I dagboken for februar 1883 kan vi lese:

  • 3. februar: Svart sky – sterk vind fra sør – spredt regn.
  • 6. februar: Faktisk litt blå himmel – etter en morgen med skyer av røyk.
  • 7. februar: Askeonsdag Alt svart – og det har regnet …
  • 11. februar: Litt matt blå himmel med drivende skyer, men det mørkner og jeg er ytterst skrekkslagen og uten håp hva været angår. Pestvinden er nå konstant og sola praktisk talt slukket.
  • 22. februar: I går en fryktelig mørk tåke hele ettermiddagen, med jevn sydlig pestvind av bitreste, motbydeligste, giftigste fordervelige slag, og en enerverende uro – jeg hadde vanskelig for å oppholde meg i skogen fordi den innga meg med skrekk.
  • 27. februar: Svart tørr pestsky fra skorsteinsrøyk flyr helveteslignende over hele himmelen.

For Ruskin vitner disse observasjonene om at den prosessen han kaller en «omsnudd skapelse» («uncreation») har begynt. «Jorden blir øde igjen og befalingen utgår: «La det ikke finnes noe lys! Mennesket finnes ikke, bare støv og himmelens fugler har fløyet.»

Når mennesket i Ruskins øyne er knyttet til skaperverket gjennom et dyptgående gjensidighetsbånd, betyr det at dersom naturen lider, blir også mennesket påført lidelse – og omvendt. At den indre og den ytre verden gjensidig påvirker hverandre mener Ruskin å finne en uhyggelig påminnelse om i sin egen samtid. Hva han ser har gyldighet langt utover det han erfarer i sitt eget formørkede sinn. Men evnen til å se tingene i et perspektiv uavhengig av personlige interesser er en evne som Ruskin finner stadig mer svekket. Denne svekkelsen er også fremtredende på kunstens område. Den kunstneriske fremstilling av tingene sees bare som meningsfull når den uttrykker og reflekterer kunstneren selv. Den manglende evnen til å komme tingene selv i møte tilkjennegir et menneskeorientert univers, der tingenes tilhørighet til skaperverket ikke bare fordreies, men undertrykkes.

I senere års kommentarlitteratur til Ruskin stilles spørsmålet om og i hvilken forstand Ruskin er en «økologisk» tenker. Å sette merkelapper på Ruskin ut fra vår tids tankegang har lite for seg og blir lett anakronistisk. Terry Gifford fremholder at hovedspørsmålet ikke bør være «hvor grønn var Ruskin?». Vi bør heller være opptatt av hvilke nøkkelbegreper hos ham som er fruktbare for tenkningen om vår egen tids miljøproblemer. Gifford fremhever ydmykheten («humility») som første grunnbegrep og viser til Ruskins utsagn: «I bunnen av alle store feil som begås, ligger hovmodet.» Hovmodet er den grunnholdning i det moderne som har brakt ubalanse i gjensidighetsforholdet mellom menneske og natur. Den ligger til grunn for at vi har mistet vår plass i den naturlige orden av syne. Ydmykheten er derimot et vilkår for et økologisk perspektiv på vårt naturforhold. Den er uttrykk for en holdning av anerkjennende tilbakeholdenhet overfor naturen. Ydmykheten leder oss også til det andre grunnbegrep hos Ruskin: anerkjennelsen av naturens mysterium og bevisstheten om at vi aldri kan trenge til bunns i dette mysterium.

Vår erfaring av det naturlige rom som omgir oss sier oss at det finnes et sammenhengende mysterium i alle rommets manifestasjoner. Vi kan bare se og forstå stykkevis og delt, slik det heter hos Paulus, og det faktum skulle advare oss mot hovmod og overmot og i stedet spore oss til tilbakeholdenhet og forsiktighet i vårt forhold til naturen. Det kreves av oss at naturen betraktes som noe annet enn en ressurs for vår egen vinning og som arena for våre ettertraktede opplevelser.

Dag T. Andersson

Professor, Institutt for filosofi og førstesemesterstudier, UiT