Error message

  • Notice: Undefined index: in ds_render_block_field() (line 937 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Notice: Trying to get property of non-object in ds_render_block_field() (line 937 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Warning: Creating default object from empty value in ds_render_block_field() (line 938 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in _block_render_blocks() (line 911 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$delta in _block_render_blocks() (line 911 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$delta in _block_render_blocks() (line 914 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in _block_render_blocks() (line 917 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in mb_drpublish_block_view_alter() (line 295 of /var/www/html/web/sites/default/modules/custom/mb_drpublish/mb_drpublish.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in mb_front_block_view_alter() (line 512 of /var/www/html/web/sites/default/modules/custom/mb_front/mb_front.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in menu_block_view_alter() (line 500 of /var/www/html/web/modules/menu/menu.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in menu_block_block_view_alter() (line 172 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/menu_block/menu_block.module).

Korrupsjonssnakk

Wednesday, February 13, 2019 - 13:02

Korrupsjonssnakk

For å lykkes med å bekjempe korrupsjonen, må man slutte å snakke om den. Eller i alle fall snakke på en annen måte.

Korrupsjon. ...
Sjefen for den italienske anti-korrupsjonsenheten, Raffaele Cantone snakker som italienere flest, og gjentar flertallige ganger i alt han sier og skriver hvor dypt festet korrupsjon er i den italienske folkesjelen. Foto: Simona Granati / Corbis / Getty Images Simona Granati / Corbis / Getty Images

«Politiraid i syv land som følge av etterforskning av belgisk fotball». Dette var en av overskriftene i Financial Times i november i fjor. Hadde det vært italiensk fotball, ville det kanskje vært mindre overraskende. Eller spansk for den sags skyld. «Alle» vet jo at korrupsjonen florerer i Sør-Europa, i Russland, på Balkan, men at den også finnes i Europas nordvestlige hjørne, blir det overskrifter av.

Korrupsjon er et negativt ladet ord. Korrupsjon skaper overskrifter, skandaler, og forbauselse, men på verdensbasis er korrupsjon antagelig mer vanlig enn det er uvanlig. Om det er noe som har vist seg vanskelig, er det nettopp å bekjempe korrupsjon. «When you fight corruption, it fights back» er det noe som heter, og det er en sannhet korrupsjonsjegere mange steder i verden har fått erfare. Ytterst få samfunn har klart å bli kvitt fenomenet, og med unntak av Singapore, er disse stort sett konsentrert i Europas nordvestlige hjørne.

Jeg har bodd i Italia i lang tid, og det var her jeg begynte å interessere meg for fenomenet. I Italia er korrupsjon et stadig tilbakevendende problem, til tross for alle ressursene som er satt inn i ulike mottiltak. Jeg bet meg merke i at hver gang korrupsjon på en eller annen måte ble samtaleemne, gikk det ikke lang tid før noen påpekte at «vi italienere, vi er nærmest født korrupte», eller «alle her er litt korrupte» eller noe i den duren. Det var litt som nordmenn og skigåing, om vi ble født med ski på bena, så ble italienerne født med bestikkelsen klar i lomma.

I begynnelsen var det en nesten befriende forskjell fra den klassiske norske «best i verden»-holdningen, men snart begynte jeg å lure på hvor positiv denne verbale selvpiskingen egentlig var, og om ikke den kanskje gjorde vondt verre? Parallellen til andre temaer i samfunnsvitenskapene var klare, jeg har blant annet i lang tid interessert meg for etnisk hat, hvor tanker fra sosialkonstruktivismen i mine øyne har stor forklaringskraft. Det slo meg at korrupsjon kanskje videreføres på samme måte som andre kulturelle fenomener, altså gjennom vår daglige praksis, våre måte å gjøre ting på, og fremfor alt: Vår måte å snakke på, språket vårt.

Da jeg så satt meg ned for å skrive en erfaringsbasert masteroppgave om hvordan å forebygge korrupsjon på en mest mulig effektiv måte, var innfallsvinkelen klar: analysere språket som brukes i omtalen av korrupsjon i Italia, og finne ut for det første, hvorvidt måten man snakker om korrupsjon på, faktisk bidrar til å forverre situasjon, og dernest, hvordan korrupsjon mer effektivt kan forebygges.

Jeg analyserte derfor intervjuer og tekster gitt og skrevet av Raffaele Cantone, sjefen for den italienske anti-korrupsjonsenheten. Analysen viste at Cantone snakker som italienere flest, og gjentar flertallige ganger i alt han sier og skriver hvor dypt festet korrupsjon er i den italienske folkesjelen. Siden sier han også at han vil endre på dette, men skaden er på sett og vis allerede gjort. Cantone har allerede befestet ideen om at italienere er korrupte fordi de er italienere.

Ikke rart, altså, at de har vanskelig for å kvitte seg med problemet.

Ikke rart, altså, at de har vanskelig for å kvitte seg med problemet.

Når det snakkes mye om korrupsjon i offentligheten, slik det gjøres i Italia, skulle man kanskje tro at det er bra. Er det ikke bedre å snakke åpent om problemet, enn å feie det under teppet? Det er det faktisk ikke. Det er ikke hvor mye man snakker om korrupsjon som er problemet, men hvordan korrupsjonen omtales. Det er påvist at folks oppfattelse av hvor utbredt korrupsjon er i et samfunn, er positivt korrelert med hvor mye korrupsjon omtales i mediene. Altså jo mer korrupsjonen snakkes om, jo mer korrupsjon tror de fleste av oss at det finnes. Verdens kanskje viktigste oversikt over korrupsjonsnivåer, Transparency International sin Corruption Perception Index (CPI) er basert nettopp på oppfattelser, ikke på fakta. Det at denne årlige rangeringen får såpass mye oppmerksomhet i mediene, kan derfor i seg selv paradoksalt nok bidra til at vår oppfattelse av hvor mye korrupsjon det er i et samfunn, faktisk stiger.

Dette trenger ikke ha noe med antallet korrupsjonsforbrytelser å gjøre. For eksempel tror 47 prosent av italienerne at domstolene deres er korrupte, men bare 12 prosent vedgår å ha forsøkt å bestikke en dommer. På samme måte tror hele 73 prosent av grekerne at deres helsesystem er korrupt, men bare 23 prosent sier at de selv har bestukket noen i helsesektoren. Nå er korrupsjon en forbrytelse de fleste steder så det er vanskelig å feste lit til noen av disse tallene, men det som i alle tilfeller kommer klart frem, er at vi vet heller lite om det faktiske korrupsjonsnivået i ulike land.

Korrupsjonsstudier har lenge vært statsviternes domene, om vi ser bort fra dens juridiske og kriminelle aspekter. I statsvitenskapen har man en tendens til å se på korrupsjon som en ekstern faktor som perverterer et normalt fungerende økonomisk og politisk system, og som en konsekvens har man pekt på økte straffer og mer effektiv justis som beste måte å bekjempe korrupsjon på.

Imidlertid har flere sosialantropologer de siste årene begynt å interessere seg for korrupsjon. Snarere enn å ta utgangspunkt i hvordan systemet burde fungere, studerer sosialantropologene hvilke funksjoner menneskelige handlingsmønstre har. For om et kulturelt fenomen er tilbakevendende, er det som regel fordi noen på et eller annet vis har et udekket behov som dette fenomenet kan hjelpe til å bøte på. Så også med korrupsjonen. 

I fjor var jeg i Sørøst-Asia, hvor det mange steder er vanlig praksis at politikere i fattige strøk kjøper stemmer ved å love forbedringer i infrastruktur, helsetilbud, skoler og andre offentlige goder. Dette skjer på veldig lokalt plan ved at kandidaten har en direkte dialog med innbyggerne i sin valgkrets. Det er vanskelig å kalle det for noe annet enn korrupsjon. Stemmegiverne har lite annet valg dersom de ønsker å få sine basisbehov møtt, og politikerne selv har paradoksalt nok en egeninteresse i at dette systemet fortsetter, og har derfor ikke noe insentiv til å promotere reell utvikling i hjemtraktene.

Mens jeg var der, leste jeg imidlertid en interessant artikkel i en lokal avis som pekte på at i en spesiell region i provinsen hvor jeg var, ville resultatet i det kommende valget sannsynligvis bli påvirket av det faktum at mer penger var blitt sendt hjem til denne regionen fra migranter i Europa de siste årene. Resonnementet var at disse pengene minsket innbyggernes avhengighet av politikerne. Pengene fra utvandrede landsmenn hadde altså en direkte positiv effekt på korrupsjonen i hjemlandet, fordi de hadde endret forholdene som gjorde at korrupsjon hadde vært nødvendig i utgangspunktet.

Pengene fra utvandrede landsmenn hadde altså en direkte positiv effekt på korrupsjonen i hjemlandet

Korrupsjon er altså en metode som brukes for å få dekket behov, i mange tilfeller basisbehov. Resultatet er at man går inn i et avhengighetsforhold som det ofte er vanskelig å finne veien ut av. For å bryte disse lojalitetsbåndene, må man finne noe som erstatter behovet som de tross alt tilfredsstiller. Det kan være en velfungerende stat, eller, som der jeg var i Sørøst-Asia, økt økonomisk frihet som følge av penger sendt av slektninger i utlandet.

På dette feltet er vi annerledes i Norge. Om korrupsjonen har overlevd i pengesterke business-miljøer, ble den utbredte dagligdagse «low-level»-korrupsjonen så godt som borte fra skandinaviske samfunn i siste halvdel av 1800-tallet, i takt med fremveksten av en sterk stat med gode offentlige tjenestetilbud som erstattet behovet for private ordninger. Vår stat er nå ensbetydende med trygghet, og våre lojalitetsbånd går ikke oss borgere imellom, men mellom hver enkelt og det offentlige. Det er den fundamentale forskjellen på Norge, eller Norden, og de fleste andre steder i verden, og kanskje hovedgrunnen til at korrupsjonen er forsvunnet fra dagliglivet vårt.

Samtidig setter det oss nordboere i en vanskelig situasjon i møtet med utbredt korrupsjon andre steder i verden. Kanskje vi, fordi vi ikke lenger er vant til å være avhengig av våre medborgere, har vanskelig for å forstå hvor dypt de mellommenneskelige forpliktelser stikker, uansett om det er penger eller tjenester som utveksles. Måten korrupsjon omtales på gir også et inntrykk av at korrupsjon er lite annet enn en ondskapsfull plan de rike og mektige har kommet på for å suge margen ut av fattigfolk.

Ofte er det riktignok konsekvensen, men denne korrupsjonen har likevel en annen rot enn menneskers ondskapsfullhet, og den kan kun bekjempes dersom vi forstår hva slags funksjon den har i de samfunn vi er opptatt av. Korrupsjonsforkjempere må være langt mer bevisste i sitt språkvalg dersom de skal lykkes med å bekjempe korrupsjon. For det aller mest kuriøse med språklige teorier, er at de ikke bare kan forklare hvordan kulturelle fenomener overføres, man kan også bruke dem til å utarbeide strategier for hvordan å endre de samme kulturelle tendensene.

Å si at man kan snakke seg ut av korrupsjonen er nok litt for enkelt, men om språkvalget er satt inn i en helhetlig forebyggingsplan, er det likevel ikke langt unna.

Å si at man kan snakke seg ut av korrupsjonen er nok litt for enkelt

Eva-Kristin Urestad Pedersen

Mastergrad i historie, skribent og tidligere leder i DKSF. Bosatt i Italia.