Error message

  • Notice: Undefined index: in ds_render_block_field() (line 937 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Notice: Trying to get property of non-object in ds_render_block_field() (line 937 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Warning: Creating default object from empty value in ds_render_block_field() (line 938 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in _block_render_blocks() (line 911 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$delta in _block_render_blocks() (line 911 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$delta in _block_render_blocks() (line 914 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in _block_render_blocks() (line 917 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in mb_drpublish_block_view_alter() (line 295 of /var/www/html/web/sites/default/modules/custom/mb_drpublish/mb_drpublish.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in mb_front_block_view_alter() (line 512 of /var/www/html/web/sites/default/modules/custom/mb_front/mb_front.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in menu_block_view_alter() (line 500 of /var/www/html/web/modules/menu/menu.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in menu_block_block_view_alter() (line 172 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/menu_block/menu_block.module).
  • Notice: Only variables should be passed by reference in morgenbladet_salon_events_entity_collection_tree_alter() (line 420 of /var/www/html/web/sites/default/modules/features/morgenbladet_salon_events/morgenbladet_salon_events.module).
  • Notice: Undefined index: in ds_render_block_field() (line 937 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Notice: Trying to get property of non-object in ds_render_block_field() (line 937 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Warning: Creating default object from empty value in ds_render_block_field() (line 938 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in _block_render_blocks() (line 911 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$delta in _block_render_blocks() (line 911 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$delta in _block_render_blocks() (line 914 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in _block_render_blocks() (line 917 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in mb_drpublish_block_view_alter() (line 295 of /var/www/html/web/sites/default/modules/custom/mb_drpublish/mb_drpublish.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in mb_front_block_view_alter() (line 512 of /var/www/html/web/sites/default/modules/custom/mb_front/mb_front.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in menu_block_view_alter() (line 500 of /var/www/html/web/modules/menu/menu.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in menu_block_block_view_alter() (line 172 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/menu_block/menu_block.module).
  • Notice: Undefined index: in ds_render_block_field() (line 937 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Notice: Trying to get property of non-object in ds_render_block_field() (line 937 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Warning: Creating default object from empty value in ds_render_block_field() (line 938 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in _block_render_blocks() (line 911 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$delta in _block_render_blocks() (line 911 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$delta in _block_render_blocks() (line 914 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in _block_render_blocks() (line 917 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in mb_drpublish_block_view_alter() (line 295 of /var/www/html/web/sites/default/modules/custom/mb_drpublish/mb_drpublish.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in mb_front_block_view_alter() (line 512 of /var/www/html/web/sites/default/modules/custom/mb_front/mb_front.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in menu_block_view_alter() (line 500 of /var/www/html/web/modules/menu/menu.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in menu_block_block_view_alter() (line 172 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/menu_block/menu_block.module).
  • Notice: Undefined index: in ds_render_block_field() (line 937 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Notice: Trying to get property of non-object in ds_render_block_field() (line 937 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Warning: Creating default object from empty value in ds_render_block_field() (line 938 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in _block_render_blocks() (line 911 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$delta in _block_render_blocks() (line 911 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$delta in _block_render_blocks() (line 914 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in _block_render_blocks() (line 917 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in mb_drpublish_block_view_alter() (line 295 of /var/www/html/web/sites/default/modules/custom/mb_drpublish/mb_drpublish.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in mb_front_block_view_alter() (line 512 of /var/www/html/web/sites/default/modules/custom/mb_front/mb_front.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in menu_block_view_alter() (line 500 of /var/www/html/web/modules/menu/menu.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in menu_block_block_view_alter() (line 172 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/menu_block/menu_block.module).
  • Notice: Undefined index: in ds_render_block_field() (line 937 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Notice: Trying to get property of non-object in ds_render_block_field() (line 937 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Warning: Creating default object from empty value in ds_render_block_field() (line 938 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in _block_render_blocks() (line 911 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$delta in _block_render_blocks() (line 911 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$delta in _block_render_blocks() (line 914 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in _block_render_blocks() (line 917 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in mb_drpublish_block_view_alter() (line 295 of /var/www/html/web/sites/default/modules/custom/mb_drpublish/mb_drpublish.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in mb_front_block_view_alter() (line 512 of /var/www/html/web/sites/default/modules/custom/mb_front/mb_front.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in menu_block_view_alter() (line 500 of /var/www/html/web/modules/menu/menu.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in menu_block_block_view_alter() (line 172 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/menu_block/menu_block.module).
  • Notice: Undefined index: in ds_render_block_field() (line 937 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Notice: Trying to get property of non-object in ds_render_block_field() (line 937 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Warning: Creating default object from empty value in ds_render_block_field() (line 938 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in _block_render_blocks() (line 911 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$delta in _block_render_blocks() (line 911 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$delta in _block_render_blocks() (line 914 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in _block_render_blocks() (line 917 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in mb_drpublish_block_view_alter() (line 295 of /var/www/html/web/sites/default/modules/custom/mb_drpublish/mb_drpublish.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in mb_front_block_view_alter() (line 512 of /var/www/html/web/sites/default/modules/custom/mb_front/mb_front.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in menu_block_view_alter() (line 500 of /var/www/html/web/modules/menu/menu.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in menu_block_block_view_alter() (line 172 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/menu_block/menu_block.module).
  • Notice: Undefined index: in ds_render_block_field() (line 937 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Notice: Trying to get property of non-object in ds_render_block_field() (line 937 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Warning: Creating default object from empty value in ds_render_block_field() (line 938 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in _block_render_blocks() (line 911 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$delta in _block_render_blocks() (line 911 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$delta in _block_render_blocks() (line 914 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in _block_render_blocks() (line 917 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in mb_drpublish_block_view_alter() (line 295 of /var/www/html/web/sites/default/modules/custom/mb_drpublish/mb_drpublish.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in mb_front_block_view_alter() (line 512 of /var/www/html/web/sites/default/modules/custom/mb_front/mb_front.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in menu_block_view_alter() (line 500 of /var/www/html/web/modules/menu/menu.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in menu_block_block_view_alter() (line 172 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/menu_block/menu_block.module).
  • Notice: Undefined index: in ds_render_block_field() (line 937 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Notice: Trying to get property of non-object in ds_render_block_field() (line 937 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Warning: Creating default object from empty value in ds_render_block_field() (line 938 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/ds/ds.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in _block_render_blocks() (line 911 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$delta in _block_render_blocks() (line 911 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$delta in _block_render_blocks() (line 914 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in _block_render_blocks() (line 917 of /var/www/html/web/modules/block/block.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in mb_drpublish_block_view_alter() (line 295 of /var/www/html/web/sites/default/modules/custom/mb_drpublish/mb_drpublish.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in mb_front_block_view_alter() (line 512 of /var/www/html/web/sites/default/modules/custom/mb_front/mb_front.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in menu_block_view_alter() (line 500 of /var/www/html/web/modules/menu/menu.module).
  • Notice: Undefined property: stdClass::$module in menu_block_block_view_alter() (line 172 of /var/www/html/web/sites/all/modules/contrib/menu_block/menu_block.module).

Portalen

Portalen

Portalen

Tidsskrift

Les de beste artiklene og utforsk tidsskriftene

Strømming

Se debatter og foredrag live og i opptak

Kalender

Finn ut hva som skjer i foredrags- og debattlivet
Monday, February 11, 2019 - 10:31

Skulen og framtida for samisk språk

SYN OG SEGN: Framtida til eit språk ligg i hendene til barn og unge.

Det samiske nasjonalteatret Beaivváš er en institusjon som forvalter det samisk språket. Her fra forestillingen «Snøfrid». Foto: Det samiske nasjonalteatret Beaivváš

Dei ni språka i den samiske språkgruppa har til saman om lag 30 000 brukarar med morsmålskompetanse. Om lag 85 prosent av dei er brukarar av nordsamisk. Av dei åtte andre språka har lulesamisk ein stad mellom 1000 og 2000 brukarar og resten frå nokre hundre til ei handfull. Dette gjer den samiske språkgruppa til den desidert minste i Europa. Og med det også den mest sårbare.

TAL FOR SAMISKE SPRÅKBRUKARAR

Nøyaktige tal på samiske språkbrukarar finst ikkje. Talet 30 000 er basert på opplysningar i databasen Ethnologue, som vert rekna som ein av dei viktigaste databasane for språk i verda, og som per i dag har informasjon om 7079 kjende levande språk. Tabell 1 er ei oversikt over talet på brukarar av dei ni levande samiske språka nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk, umesamisk, pitesamisk, enaresamisk, skoltesamisk, kildinsamisk og tersamisk og dessutan det tiande språket akkalasamisk, som anten er utdøydd eller framleis har éin talar i live. Tabellen viser også korleis talarane av dei ulike språka er distribuerte over fire statar på Nordkalotten og Kola-halvøya: Noreg, Sverige, Finland og Russland.

Av dei drygt 7000 språka i verda reknar ein med at 40 prosent av dei står i fare for å forsvinna i nær framtid.[1] Talet på brukarar og på bruksområde, og korleis desse utviklar seg, er to viktige dimensjonar for å vurdera livskrafta til eit språk. I tillegg kjem haldningar til språket – både hjå brukarane sjølve og i majoritetssamfunnet dei vanlegvis er ein del av – og offentleg og institusjonell anerkjenning og støtte. Samla utgjer dette ein samansett vev av faktorar som gjensidig påverkar kvarandre: Eit språk med svært få brukarar kan til dømes vanskeleg brukast på alle område i eit moderne samfunnsliv, medan eit språk som får sterk institusjonell støtte, har betre føresetnader for å bli vidareført til nye generasjonar enn eit som ikkje får det, og offentleg støtte og anerkjenning kan òg bidra til positive haldningar til språket, noko som i sin tur kan gi betre rekruttering av nye brukarar, og slik kan me halda fram.

Språk

Korleis utviklar språket seg? Syn og Segn inviterer språkkjennarar til å skrive om språk frå ulike synsvinklar.

Det er òg viktig å understreka at sjølv om eit språk mister den siste morsmålstalaren, treng det ikkje vera tapt. Det finst døme på at språk så å seia har stått opp att og fått nye talarar. Språka ainu i Japan og kornisk i England skal vera døme på dette, og moderne hebraisk i Israel også. Ein føresetnad for slik gjenoppliving er at språket har vore godt dokumentert medan det hadde morsmålstalarar.

NOREGS ANSVAR FOR MINORITETSSPRÅK

Det finst fleire internasjonale konvensjonar som direkte eller indirekte forpliktar myndigheiter til å støtta arbeid for å ta vare på små språk. Unesco-konvensjonen for immateriell kulturarv frå 2007 er ein, og Den europeiske pakta om regions- eller minoritetsspråk (1992) er ein annan. Noreg har ratifisert begge desse og har teke på seg eit særleg ansvar for nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk, kvensk, romanes og romani som historiske minoritetsspråk i landet. I tillegg har Noreg også ratifisert ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk, og også denne stiller krav til bevaring av dei samiske språka i landet.

Det viktigaste er nok likevel at Grunnlova sidan 1988 har hatt ein eigen paragraf om samisk språk, kultur og samfunnsliv. Sidan 2014 er dette § 108, og han lyder slik: «Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for at den samiske folkegruppa kan tryggje og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv.»

Nøyaktige tal på samiske språkbrukarar finst ikkje.

I eit moderne samfunn med skuleplikt der skriftspråkleg kommunikasjon står sentralt på svært mange område, spelar skulen og skriftspråksopplæringa ei viktig rolle for vidareføring av små og mindre brukte språk. Det gjeld ikkje minst for dei samiske språka. Går vi eit par generasjonar tilbake i tid, budde fleirtalet av samar i mindre lokalsamfunn og var i større grad sysselsette i primærnæringar med stort rom for bruk av munnleg språk der samisk kunne haldast oppe og vidareførast gjennom munnlege språkpraksisar.

Dette har endra seg. Dei overordna demografiske trendane i både Noreg og nabolanda gjeld òg for dei samiske lokalsamfunna. Flyttestraumen går mot meir sentrale strok der majoritetsspråket dominerer, fleire får seg høgare utdanning og arbeid i tekstproduserande yrke, og for mange med samisk språkbakgrunn tek majoritetsspråket over som det viktigaste daglegspråket. For somme skjer det i tidleg barn- eller ungdom, for andre skjer det seinare, og jo seinare det skjer, jo større er sjansane for at ein sterk og trygg kompetanse i samisk kan haldast ved like jamvel om det ikkje blir det viktigaste arbeidsspråket. I det perspektivet spelar utdanningssystemet vårt ei viktig rolle. Det kan tilleggjast ein språkbevaringsfunksjon.

I tillegg kan utdanningssystemet tilleggjast ein språkrevitaliseringsfunksjon. Den etniske populasjonen av samar er minst dobbelt så stor som populasjonen av dei som meistrar eit samisk språk. Dette er sjølvsagt eit direkte utslag av den assimileringspolitikken som har vore ført overfor samane både i Noreg og i nabolanda. Mange har altså ein identitet knytt til det samiske utan at dei kan samisk, og for mange er dette eit sakn. Nye generasjonar finn tilbake til samiske røter og vil ta tilbake den kulturen foreldre, besteforeldre eller jamvel oldeforeldre vart pressa vekk frå i fornorskingstida, og sidan språket er eit heilt grunnleggjande kulturberande element, har mange eit ønske om å læra det eller i det minste at borna deira skal få høve til å tileigna seg eit samisk språk.

SAMISKTALANDE I FRAMTIDA

Gitt at utdanningssystemet er viktig både for bevaring og revitalisering av samisk språk, kan me sjå nærmare på potensialet i den norske skulen. Lat oss då for det første leggja til grunn at det først og fremst er dei borna som får opplæring i samisk innanfor skuleverket, som blir framtidige brukarar. Det er sjølvsagt ei forenkling: Det vil heilt sikkert førekomma at nokre einskildindivid lærer samisk i heimemiljøet utan å få opplæring i utdanningssystemet, og det vil også finnast einskildindivid som vil læra seg samisk som andrespråk etter skulepliktig alder, men i det store og det heile vil hovudgruppa av framtidige samiske språkbrukarar vera dei som hadde opplæring i samisk på skulen.

Av dei drygt 7000 språka i verda reknar ein med at 40 prosent av dei står i fare for å forsvinna i nær framtid.

For den norske grunnskulen (trinn 1–10) finst det tre ulike læreplanar i samisk: samisk 1, samisk 2 og samisk 3. Samisk 1 er planen for dei som får den første lese- og skriveopplæringa på samisk, og som elles har samisk som sitt hovudspråk. Samisk 2 er ein plan for elevar som har norsk som hovudspråk, men som elles kan ein god del samisk når dei byrjar på skulen. Samisk 3 er ein læreplan som set låge krav til forkunnskapar, og elevar som kan lite eller ingen ting samisk frå før, følgjer denne planen.

Fordelinga av elevar mellom dei tre læreplanane for kvart av dei tre samiske språka i Noreg i skuleåret 2017/2018 er gitt i tabell 2.

Det samla talet på elevar er altså 2268. Dette talet har halde seg ganske stabilt det siste tiåret. Når det totale talet på elevar i den norske grunnskulen førre skuleår var 633 029, betyr det at elevane med samiskopplæring utgjer 0,36 prosent av alle norske skuleelevar. Dei 935 med samisk som førstespråk utgjer 0,15 prosent.

Men det som er meir interessant, er å sjå på forholdet mellom skuleelevar og den totale populasjonen av talarar. For heile den norske folkesetnaden er dette forholdstalet 1 : 8,4 (633 029 vs. 5,3 millionar). Viss dette forholdstalet er det same for den samiske befolkninga, kan me bruka elevtala i tabell 2 til å projisera eit framtidig tal på samisktalande.

Ein nøktern prognose tek utgangspunkt i at stort sett berre førstespråkselevane vil bli framtidige funksjonelle brukarar. For nordsamisk blir det framtidige talet i så fall ca. 7000, for lulesamisk ca. 280 og for sørsamisk ca. 260. For nordsamisk vil det i så fall innebera ein reduksjon på om lag 65 prosent frå ikring 20 000 i dag (i Noreg) for nordsamisk, ei halvering for lulesamisk (i Noreg) og berre ein liten reduksjon for sørsamisk (i Noreg). Etter ei meir optimistisk framskriving, som legg til grunn at alle norske elevar som får ei eller anna form for samiskopplæring, blir framtidige funksjonelle brukarar, blir talet for nordsamisk om lag 17 000, for lulesamisk knapt 1000 og for sørsamisk om lag 850. Det ville i så fall framleis gi ein liten nedgang for nordsamisk, men på hi sida ei fordobling for lulesamisk og endå meir enn det for sørsamisk.

Eit språk som får sterk institusjonell støtte, har betre føresetnader for å bli vidareført til nye generasjonar enn eit som ikkje får det.

Når me då samanliknar dei to prognosane med dagens tal på samisktalande, ifølgje databasen Ethnologue (sjå andre kolonne, jf. tabell 1), ser me følgjande: Etter den nøkterne prognosen vil talet på nordsamiskbrukarar bli redusert til ein tredjedel, for lulesamisk blir det halvert, medan det også for sørsamisk vil bli ein nedgang, om enn ikkje så stor. Etter den meir optimistiske prognosen vil me sjå ein liten nedgang for nordsamisk, men ein markant auke for både lulesamisk og sørsamisk.

MEIR PESSIMISTISKE TAL

Dette er først og fremst ei akademisk øving. Ein kan med rette stilla spørsmål ved om dette er ein adekvat modell for framskriving av talet på språkbrukarar med funksjonell kompetanse i samiske språk. Men det er like fullt viktig å peika på at det òg finst ein pessimistisk prognose. Den seier at heller ikkje alle førstespråkselevar vil bli framtidige berarar av samisk språk: Gjennom vidare utdanning, yrkesval og migrasjon kan sjølv nokre av førstespråkselevane komma til å gå over til primært å bruka norsk i dei fleste samanhengar, også privat. Ein skal hugsa på at i dag tileignar nesten alle samiske born seg høg kompetanse i majoritetsspråket norsk: Det er knapt mogleg å veksa opp som einspråkleg samisk i våre dagar. Såleis vil norsk alltid vera der som eit alternativ for svært mange, særleg viss dei av ulike grunnar definerer seg vekk frå ein samisk identitet.

Nokre faktorar ved einskildindivids språkval vil ein aldri kunna gjera noko med, men uansett korleis me ser på den framskrivinga som er gjort her, kan me slå fast to viktige poeng som gjeld skulens rolle for samisk språk: 1) talet på elevar med samiskopplæring bør aukast og 2) kvaliteten på samiskopplæringa bør vera så god som mogleg.

Til det første poenget kan me først spørja oss kor mange elevar som burde ha hatt samiskopplæring, ut frå talet på kor mange i den norske befolkninga det er som har ein samisk identitet. Dette talet er det ingen som veit, for norske folketeljingar spør ikkje om etnisitet. Men lat oss for eksempel tenkja at den samiske befolkninga utgjer 1 prosent av den totale folkesetnaden i landet, det vil seia ikring 53 000. Viss ein tenkjer at alle med samisk identitet burde kunna snakka samisk, burde talet på elevar med samiskopplæring i grunnskulen vera 11,9 prosent av dette, altså 6307, det vil seia tre gonger høgare enn det er i dag. Viss vi for øvinga si skuld tenkjer at den norske samiske befolkninga utgjer 0,5 prosent (det vil seia ikring 26 500), burde elevtalet ha vore 3154, altså framleis 50 prosent høgare enn det er i dag. Og dette gjeld altså så lenge me ser for oss at folketalet held seg stabilt og verken aukar eller minkar.

Den etniske populasjonen av samar er minst dobbelt så stor som populasjonen av dei som meistrar eit samisk språk.

NOU-rapporten Hjertespråket – Forslag til lovverk, tiltak og ordninger for samiske språk (NOU 2016: 18) legg vekt på behovet for å auka talet på samiske språkbrukarar, og den peiker også på at det trengst ein særleg innsats for samiske barn og unge i dei større byane, gitt at samar som resten av befolkninga også flyttar til byar og tettbygde strok.

GLEDELEG I TROMSØ

Elevtalet i Tromsø viser i så måte ei gledeleg utvikling. I skuleåret 2017/2018 var det 1580 elevar i den norske barneskulen (trinn 1–7) med opplæring i nordsamisk (alle læreplanar), og av desse gjekk 129 på skular i Tromsø kommune. Det utgjer 8,1 prosent av det nasjonale talet på elevar med opplæring i samisk. 58 av desse elevane vart underviste etter læreplanen for nordsamisk 1, og det utgjorde 9 prosent av det nasjonale talet på 646 førstespråkselevar i nordsamisk.

Dette høge talet på samiskelevar i Tromsø vekker nok oppsikt hjå mange. Og det har ikkje komme av seg sjølv. Det har vore jobba systematisk og målretta med samisktilbodet i Tromsø kommune over mange år, og dei siste åra har det vore ein signifikant auke: I skuleåret 2016/2017 var talet på samiskelevar i Tromsøs barneskular 101 og året før der igjen 77. På to år har ein altså nesten dobla talet. På same tid har det for heile landet vore ein oppgang frå 1444 til 1580 elevar i trinn 1–7, og Tromsø står då for over ein tredel av denne nasjonale auken. Auken har fortsett i inneverande skuleår. Dette viser at Tromsø er i ferd med å bli ein særs viktig by for rekrutteringa av framtidige brukarar av nordsamisk språk.

Elevane med samiskopplæring utgjer 0,36 prosent av alle norske skuleelevar.

Eit godt organisert foreldrenettverk, ei aktiv sameforeining og viktige nøkkelpersonar blant kommunens skuleleiarar og lærarar kan ta æra for dette. Systematisk tilrettelegging for samiskundervisning og rekruttering av kvalifisert undervisningspersonale har vore avgjerande. Og sjølv om mange av førstespråkselevane går i ein eigen samisk klasse på ein av skulane, er det samiskelevar på over tjue ulike skular rundt omkring i kommunen. Så mange som ein tredel av førstespråkselevane går på andre skular enn den som har den samiske klassen.

At så å seia alle skular i kommunen rekrutterer samiskelevar, er samtidig ei stor utfordring for språklæringa. Samiske elevar i Tromsø og andre norske byar lever i ein såkalla arvespråkssituasjon, det vil seia der eit anna språk enn samisk totalt dominerer den språklege kvardagen. Når elevane er spreidde slik som i Tromsø, føregår samiskundervisninga typisk slik at ein eller eit par elevar på sitt trinn i lag med ei handfull elevar på andre trinn blir underviste av ein ambulerande lærar. For fleirtalet av elevane er difor skulekvardagen heilt dominert av norsk, og det same gjeld på fritida, for organiserte fritidsaktivitetar på samisk finst ikkje.

Samiskopplæring i Tromsø og andre byar blir såleis noko ganske anna enn samiskopplæring i det samiske kjerneområdet i Indre Finnmark, og for å kompensera for fråværet av eit større samisk språkmiljø synest det naudsynt med ekstraordinære tiltak som etablering av alternative samiskspråklege arenaer utanom skulen. Inneverande skuleår har UiT Noregs arktiske universitet og Tromsø kommune med støtte frå Sametinget som eit pilotprosjekt sett i gang ein «språkdusj» der alle samiskelevar i barneskulane får tilbod om å delta på ei samling på tre–fire timar kvar veke. Samlingane er leidde av samiskspråklege studentar frå UiT og kjem i tillegg til det lovpålagde opplæringstilbodet i samisk. Håpet er at dette kan gi borna verdfull samiskspråkleg innputt, samtidig som dei får knytt sosiale band på tvers av skular og får ei oppleving av å vera del av ei større gruppe.

OPPLÆRING I SKULEN AVGJERANDE

Skulen er ein særs viktig arena for vidareføringa av samisk språk. Her ligg det største potensialet for å halda oppe og auka talet på einskildindivid med samiskspråkleg kompetanse. Og sidan også eit aukande tal på born med samisk bakgrunn og identitet no bur i byar og tettstader der det større språkmiljøet er dominert av norsk, er det viktig å finna gode former for samiskopplæring som kan kompensera for fråværet av samisk rundt borna. Det krev ein ekstra innsats som går ut over dei lovpålagde rettane samiske born har i dag.

Det er all grunn til å tru at ein slik ekstra innsats, i eit kulturarvperspektiv, vil gi god avkastning.

Kjelder:

Ethnologue. https://www.ethnologue.com/

Grunnskolens informasjonssystem. https://gsi.udir.no/

NOU 2016: 18. Hjertespråket — Forslag til lovverk, tiltak og ordninger for samiske språk. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2016-18/id2515222/

The Endangered Languages Project. http://www.endangeredlanguages.com/

 


[1] Kjelde: The Endangered Languages Project

Utfordringene i vekstbaserte byer og alternative arkitektoniske fremtider.

Tidsskrift

Les de beste artiklene og utforsk tidsskriftene
Thursday, February 7, 2019 - 08:49

Djevelen holder lyset

MONTAGES: Seriemorderen Jack drar ut på reise, men når aldri fram til himmelriket.

Matt Dillon som seriemorderen Jack. Alle foto: Zentropa / Christian Geisnaes

I en scene midtveis i Lars von Triers nyeste film, legger ingeniør, sosiopat og seriemorder Jack (Matt Dillon) ut om sin kjærlighet til negativer og det han kaller «the dark light»: «På negativene ser man at lyset er mørkt», forklarer han og viser fram et foto av en lyspære som gløder svart. «Lyset viser fram sin egentlige, demoniske natur».

Det mørke lyset. Begrepet gjorde av en eller annen grunn sterkt inntrykk på meg. Noen dager senere snakket jeg med en langt mer religionskyndig venninne, og hun fortalte meg at dette er et av hovedtemaene i gammeltestamentet; lyset kan komme fra djevelen. Når du befinner deg i mørket skal du ikke uten videre følge det lyset som viser seg for deg, for det kan være djevelens lys. Selve navnet hans, Lucifer, betyr lysbærer.

Den falne engelen Lucifer, Guds nærmeste betrodde, minner oss om at kampen mellom det gode og det onde som en kamp mellom to tydelig adskilte krefter eller instanser, er en grov forenkling som både moderne ateister og dogmatiske religiøse bidrar til å videreformidle. Bibelteksten gir potensielt en poetisk framstilling av menneskelivets vilkår – et liv der «lyset ikke er skilt fra mørket, der ingen grenser er satt», for å sitere Gunvor Hofmo.

Ruinverdi

Mørke kamuflert som lys. Drifter kamuflert som fri vilje. Porøs materie forkledd som åndsvesener. Frelsen i å la maskene falle og vise fram sannheten utilslørt.

Dette er kanskje selve hovedtemaet i The House That Jack Built, en film som på samme tid framstår som en skrekkfilm, en svart komedie, en tordentale, en selvransakelse og et videoessay. I prologen overværer vi en samtale mellom seriemorderen Jack og det vi etter hvert forstår at er den romerske dikteren Vergil (Bruno Ganz) – den samme Vergil som skrev Æneiden for 2000 år siden og ledet Dante gjennom dødsriket 1300 år senere. Gjennom utvalgte tilbakeblikk på Jacks karriere – fem bestialske drap – diskuterer mennene forholdet mellom skjønnhet og forråtnelse, det hellige og det ødelagte, sannhet og ondskap.

The House That Jack Built

REGI:
Lars von Trier

PRODUKSJONSSELSKAP:
Zentropa

SKUESPILLERE: Bruno Ganz, Christian Arnold, Ed Speleers, Jeremy Davies, Marijana Jankovic, Matt Dillon, Osy Ikhile, Riley Keough, Siobhan Fallon Hogan, Sofie Gråbøl, Uma Thurman.

Diskusjonen mellom Vergil og Jack går som en rød tråd gjennom hele filmen, en film som ellers vier mye skjermtid til Jacks groteske drap. Her skytes barn i hodet, kvinner blir partert levende og trivselsnivået er generelt lavt. Likevel er det diskusjonen dem imellom jeg sitter og tenker på når kvalmen først har lagt seg. Kanskje fordi seriemordermotivet delvis framstår som en allegori, eller fordi det i diskusjonen dukker opp flere referanser og begreper som pirrer nysgjerrigheten og gir meg lyst til å «lese videre».

Ruinverdi er et sånt begrep. Den tyske arkitekten Albert Speer dannet, ved hjelp av allerede etablert kunnskap, «teorien om ruinverdi». Ved å studere gammel gresk og romersk arkitektur fant han ut hvordan å konstruere bygninger slik at de ville ta seg flott ut den dagen de ble til ruiner. Teorien går blant annet ut på å kombinere sterkere og svakere materialer, og Hitler elsket ideen. Han bestemte seg for å konstruere signalbygningene sine etter denne metoden, slik at ruinene fra det tredje riket en dag i fjern framtid ville bli stående som monumenter over en storslått æra.

Å bygge noe med tanke på hvordan det vil de ut den dagen det faller sammen, ødelegges, råtner. Også noen av verdens største kunstverk har dette porøse ved seg, noe ufullstendig eller vaklevorent eller halvt nedbrudt, som om mennesket trekkes mot formene som røper sin egen dødelighet og forgjengelighet. At det hellige først kommer til syne her, i ruinen.

Portrett av sosiopaten som kunstner – eller omvendt?

Jack anser det å drepe som en kunstform. Ingeniøren vet at bygningen hans bare blir fullkommen hvis han følger materialets vilje, sier han. Man kan med andre ord ikke påtvinge materialet egenskaper det ikke egentlig har. Menneskekroppen er også et materiale, og dens vilje er vold, ødeleggelse, død og forråtnelse. Og i dette tilsynelatende avskyelige ligger dens ypperste potensial for skjønnhet. Menneskekroppen blir kunst idet den ødelegger eller ødelegges. Og fordi kunsten er større, sannere og viktigere enn vi er i stand til å fatte, er den verd å ofre menneskeliv for.

Von Trier bruker analogien kunstner-sosiopat på flere nivåer. Eksplisitt, ved at Jack hevder at et drap rent faktisk er et kunstverk, men også ved å trekke paralleller mellom Jack og ham selv. Han klipper inn bilder fra sine egne filmer som eksempler på at kunsten er ond og destruktiv. I tillegg spiller Hitler, Holocaust og nazistisk arkitektur en viktig rolle i filmen som også kan leses som et slags svarbrev til dem som kritiserte ham for å være nazisympatisør i Cannes for åtte år siden.

Det er noe i sammenligningen mellom kunstneren og sosiopaten som skaper resonans i meg. Ikke først og fremst fordi begge avslører eksistensens sanne, grufulle ansikt, men fordi kunstneren også driver med noe som kan minne om manipulasjon – uten at dette nødvendigvis er hensikten. På samme måte som sosiopaten sniker seg inn på andre mennesker gjennom å lære seg et språk som virker tillitvekkende dem, kan kunstneren gi sitt personlige mørke en form som virker tiltrekkende på betrakteren.

Flere av historiens største kunstnere har vært drevet av noe destruktivt – det være seg utenforskapsfølelse, sinne, redsel, skam – men i kunstverkene har dette mørke blitt til skjønnhet. Det som for enkeltmennesket er et uløselig problem, blir i kunsten gitt en form. Uten at kunstneren har til hensikt å manipulere, er det likevel noe paradoksalt – og i mine øyne nærmest magisk – ved kunstens evne til å gjøre mørke til lys, destruktivitet til skjønnhet, uten at dette lyset nødvendigvis reflekterer tilbake på vedkommende som har skapt verket.

Der jeg tenker er det alltid mørkt

Å male bilder, skrive dikt, lage musikk eller film handler kanskje først og fremst om å forsøke å gi form til en eller annen livsopplevelse. Kanskje er det derfor kritikere ofte blir stive kunstnere; de står i fare for å henge seg opp i livsanskuelserog undervurdere følelser, fornemmelser, det irrasjonelle eller uforklarlige. Når von Trier gransker tema som ondskap og ødeleggelse, er det ikke med kritikerens fugleblikk. Filmskaperen, som ble erklært persona non grata i Cannes etter å ha uttalt at han kunne «se for seg Hitler sitter der i bunkeren sin» og at han hadde «litt medfølelse med ham» ­­– hvorvidt disse utsagnene egentlig er så problematiske kan etter min mening diskuteres, men det blir i så fall en helt annen tekst – har i film etter film tilsynelatende gravd med hode, hjerte og begge hender i det destruktive og perverse. Han har vist fram mennesker på sitt mest grusomme og på sitt mest banale, og lever selv et tilsynelatende hardt liv preget av rus og tunge depresjoner. Man kan tenke seg at Lars von Trier føler mørket; at det for ham er noe langt mer enn et abstrakt begrep.

Ikke dermed sagt at The House That Jack Built er en god film. Og kanskje er det heller ikke så farlig; von Triers filmografi er et rom jeg kan tre inn i med alle sanser, intuisjon og intellekt, uten å bli ferdig. Hver nye film kaster lys over den forrige og føyer seg inn i en lang samtale regissøren har med seg selv og med oss.

Hvis jeg likevel skal dvele ved hvorfor The House That Jack Built oppleves som mindre interessant enn flere av von Triers tidligere filmer, tror jeg problemet ligger i nettopp valget om å løfte Jacks livsopplevelse opp på et eksplisitt teoretisk nivå og gjøre den til en allmenn teori om kunstens vesen og menneskets natur. De essayistiske partiene inneholder interessante innsikter og påstander, men gjør ikke så mye mer enn å underbygge det fortellingen allerede påstår: At lyset egentlig er mørkt, altså at det onde egentlig er sannheten. Det ligner påstånden om at den deprimerte ser verden slik den egentlig er.

At verden er noe egentlig, har jeg vanskelig for å gå med på. Den deprimerte og den forelskede, den nevrotiske og den opplyste ser vel bare ulike aspekter av den? Det hadde vært en katastrofe hvis kunstneren skulle måtte ta dette forbeholdet. Samtidig kommer det noe ensporet over filmen når den terper og terper på sitt eget grunnsyn. Vergil kommer riktignok til orde og spør: Kan man overhodet tenke seg kunst uten kjærlighet? Men spørsmålet framstår som banalt i konteksten, det forblir en tom påstand det ikke er verd å utforske.

Når jeg skriver dette, innser jeg at kritikken min ikke treffer helt. Det finnes noe i Jack, en åpenhet mot noe annet, en fornemmelse av at eksistensen er mer sammensatt. Jacks beste barndomsminne stammer fra da han som liten gutt gjemte seg ute i enga og spionerte på mennene fra landsbyen mens de arbeidet. Mennene grep til ljåene sine, dannet en rekke og jobbet seg sakte, men sikkert gjennom enga med taktfaste sveip, som om de var én organisme.

Når Jack som voksen får et glimt av Paradiset, er det dette han ser: Mennesker som arbeider i takt, i taushet, som med én pust. Denne opplevelsen er også en sannhet. Den er også et lys blant andre lys.

*

(Djevelen holder lyset er tittelen på en roman av Karin FossumDer jeg tenker er det alltid mørkt er tittelen på en essaysamling av Stig Sæterbakken.)

Sunday, February 3, 2019 - 08:54

40 år med assistert befruktning

TDNF: Assistert befruktning hjelper mange, men det er flere begrensninger.

Det første prøverørsbarnet ble født i England i 1978. Til nå har over åtte millioner barn blitt unnfanget i et laboratorium (1). Assistert befruktning har blitt en anerkjent behandling for ufrivillig barnløshet, selv om denne veien mot å bli foreldre kan være humpete og preget av frykt, frustrasjon og usikkerhet. I Norge utgjør barn født etter in vitro-fertilisering fire prosent av alle barn som fødes (2). Det finnes elleve godkjente virksomheter som tilbyr assistert befruktning i Norge. Disse er fordelt mellom private og offentlige klinikker. Behandlingen er underlagt bioteknologiloven og forskrift om håndtering av humane celler og vev (3).

Assistert befruktning er behandling i skjæringspunktet mellom medisin, teknologi, jus, etikk og politikk. Når teknologien åpner for nye behandlingsmuligheter, er det naturlig at det skaper debatt og engasjement. Med nye muligheter følger et kontinuerlig behov for regulering og kontroll. Norge har mer restriktiv lovgivning enn enkelte andre land. I Norge har behandling med donorsæd vært tillatt i mange år, og to kvinner som ønsker barn sammen, har hatt et tilbud siden 2009. Men eggdonasjon og behandling av enslige kvinner er foreløpig ikke tillatt her i landet. Derfor reiser en del norske pasienter til utlandet for å få behandling. Utenlandske klinikker har markedsføring på internett rettet spesifikt mot norske pasienter. Det selges udokumenterte metoder og tilleggsbehandlinger uten vitenskapelig forankring (4). Norske resultater ligger helt i toppen når det gjelder graviditetsrater (5), og det er således ingen holdepunkter for å anbefale norske pasienter å reise til utlandet for metoder som er godkjent i Norge.

Assistert befruktning er et felt i utvikling. Tidligere var behandlingen forbundet med komplikasjoner på grunn av høy andel flerlingsvangerskap etter tilbakeføring av mer enn ett befruktet egg. De siste ti årene har det norske fagmiljøet endret praksis, og andelen flerlinger er nå betydelig redusert. Dette har vært mulig på grunn av bedre fryseteknologi for oppbevaring av embryo. I dag kan befruktede egg oppbevares i fem år til eventuelle søskenforsøk. Fryseteknologien kommer også pasienter som kan risikere tap av fertilitet som følge av sykdom eller behandling, til gode gjennom tilbud om nedfrysing av sperm og egg eller eggstokkvev på medisinsk indikasjon ved de offentlige klinikkene. Med forbedret teknologi vokser det imidlertid frem nye problemstillinger: Mange friske kvinner ønsker nedfrysing av egne ubefruktede egg på såkalt sosial indikasjon, men dette er foreløpig ikke tillatt i Norge.
 

I grenseflaten mellom assistert befruktning og genetisk forskning oppstår nye muligheter som vi må ta stilling til i fremtiden.

Genetikk og bioinformatikk er også felt som har hatt en betydelig utvikling de siste 20 årene. Det humane genomet er sekvensert, og forskning klarer i økende grad å vise hvilke genvarianter som disponerer for ulike sykdommer og egenskaper. Når foreldrene er bærere av en kjent genetisk sykdom, kan man ved preimplantasjonsdiagnostikk undersøke embryo før innsetting og velge et embryo uten anlegg for den aktuelle sykdommen. Slik kan man unngå at arvelig sykdom blir overført til barna. England har nylig vedtatt en lov som tillater mitokondriedonasjon, noe som gjør det mulig å hindre overføring av mitokondriesykdom. I grenseflaten mellom assistert befruktning og genetisk forskning oppstår nye muligheter som vi må ta stilling til i fremtiden.

Med dagens fødselsrate på 1,6 barn per kvinne vil befolkningsveksten i Norge stoppe opp. Synkende sædkvalitet og det at par starter sin reproduksjonskarriere seinere i livet, reduserer sannsynligheten for å få barn. Assistert befruktning bidrar til at det fødes barn som ellers ikke ville blitt født, men kan ikke kompensere for synkende fødselsrater. For å opprettholde antallet barn som fødes, må vi både forebygge og behandle. Vi må øke kunnskapen i befolkningen slik at unge voksne blir mer bevisste på at fertiliteten synker med årene. Kartlegging av fertilitet bør tilbys pasienter som ønsker det, slik at tiltak kan iverksettes der det er nødvendig. Det er vårt ansvar å sikre trygg og persontilpasset behandling med høy faglig standard gjennom registrering, rapportering og forskning.

Forslaget om lovendring for å åpne for eggdonasjon skal på offentlig høring før Stortinget skal stemme over det. Fagmiljøet har stått på barrikadene for å få en tidsriktig lovregulering med aksept av de behandlingstilbud som behøves, slik at flere kan få oppleve å få barnet de har lengtet etter.

Liv Bente Romundstad er dr.med. og spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer. Hennes spesialfelt er assistert befruktning. Hun arbeider som gynekolog ved Spiren Fertilitetsklinikk og som forsker ved Senter for fruktbarhet og helse ved Folkehelseinstituttet.

Kilder: 

(1)
(2)

Helsedirektoratet. Assistert befruktning. https://helsedirektoratet.no/bioteknologi/assistert-befruktning (12.12.2018).

 
(3)

FOR-2016-09-07-1052. Forskrift om endring i forskrift om krav til kvalitet og sikkerhet ved håndtering av humane celler og vev. https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2016-09-07-1052 (12.12.2018).

 
(4)

Harper J, Jackson E, Sermon K et al. Adjuncts in the IVF laboratory: where is the evidence for ‘add-on’ interventions? Hum Reprod 2017; 32: 485–91. [PubMed][CrossRef]

 
Wednesday, January 30, 2019 - 12:29

Skal døende pasienter få væske og ernæring?

TDNF: Tvilsomt om det er grunnlag for å la være å gi væske og ernæring til døende.

I 2013 kom en revidert utgave av veilederen Beslutningsprosesser ved begrensning av livsforlengende behandling (1). I veilederens forord står følgende: «Faglige verdier må ikke være enerådende. Pasientens verdier må trekkes inn. Dersom pasienten selv ikke er i stand til å gi uttrykk for dem, vil pårørende være en viktig kilde til å finne ut hva pasienten ville ha ønsket.» En slik intensjon kan være utfordrende. Veiledende praksis blir ofte sammenfallende med etablert praksis: Vi har våre rutiner, og i en hektisk sykehus- eller sykehjemshverdag er det ikke tid til alltid å ta den store etiske diskusjonen knyttet til den individuelle vurderingen av hver enkelt pasient. Konsekvensen kan da bli at vi støtter oss på etablert praksis. Resonnementet kan være følgende: Pasienten vurderes som alvorlig syk med dårlig prognose og vil uten livsforlengende behandling dø innen kort tid (dager eller uker). Siden pasienten er døende, avsluttes livsforlengende behandling. Da kunstig tilført væske og ernæring defineres som livsforlengende behandling, avsluttes også dette. Konsekvensen blir at pasienten dør av eller med dehydrering og sult.

Lidelse og kunstig tilført væske og ernæring – hva sier kildene?

Med utgangspunkt i veilederen fra Helsedirektoratet har vi gjennomgått kildegrunnlaget samt utført eget litteratursøk. Ved gjennomgang av litteraturen på feltet fant vi at en artikkel av H.R. Pasman og medarbeidere i stor utstrekning er brukt som kunnskapsgrunnlag (2).

I Helsedirektoratets veileder legges følgende til grunn: «Det er lite som tyder på at manglende væskebehandling til døende pasienter gir tørstefornemmelse eller andre plager så lenge munnslimhinnene fuktes» (1). Det henvises der til to artikler (3, 4). I den første gjennomgår L. Ganzini etiske og juridiske prinsipper knyttet til avgjørelser om kunstig tilført væske og ernæring ved livets slutt ved tre ulike tilstander: ALS, kreft og demens. I den andre artikkelen, skrevet av E. Bruera og medarbeidere, vektlegger forfatterne at det å avslutte eller ikke igangsette kunstig tilførsel av væske og ernæring til døende pasienter er et kontroversielt tema, at praksis er svært varierende, og at det finnes lite vitenskapelig evidens for følger av behandling eller ei. Studien omfatter pasienter som bor hjemme og som kan spise og drikke selv, men som ikke nødvendigvis klarer å opprettholde væskebalansen (4).

Videre står det i veilederen: «Dokumentasjon tyder på at pasientene ikke påføres lidelse når væske holdes tilbake når pasienten er døende» (1). For å underbygge dette vises det til en studie av praksis i seks europeiske land (Belgia, Danmark, Italia, Nederland, Sveits og Sverige) (5). Konklusjonen i artikkelen er at kunstig tilførsel av væske og ernæring til terminale pasienter ikke ser ut til å være en utbredt praksis i Vest-Europa. Artikkelen omhandler gjeldende praksis, men det sies lite om hvordan mangel på væske og ernæring oppleves for pasienten.

Redusert væskeinntak kan ifølge veilederen «være et naturlig ledd i dødsprosessen, og forskning tyder på at kreftpasienter eller demente i siste stadium ikke opplever ubehag av manglende væskeinntak» (1). Kildegrunnlaget er en studie av A. Devoght og medarbeidere hvor forfatterne ser på fysiologiske reaksjoner mot slutten av livet. De finner at oliguri ser ut til å oppstå tre dager før døden inntrer, og at kunstig tilført væske og ernæring ikke har noen effekt på dette (6).

Negative konsekvenser ved kunstig tilført væske og ernæring?

Veilederen sier at «[k]unstig væsketilførsel kan også i noen tilfeller påføre pasienten plager, økt slimproduksjon, væskeopphopning og dyspne» (1). Uttalelsen støtter seg på to artikler (7, 8). I den første studien, utført av K. Lanuke og medarbeidere, fikk de fleste pasientene væske intravenøst, men forfatterne viser at graden av hydrering praktiseres ulikt. Resultatene tyder på at noen av pasientene var overhydrerte, og forfatterne etterspør et høyere kunnskapsnivå for å kunne håndtere praksis best mulig (7). I P. Van der Riet og medarbeideres pilotstudie er konklusjonen at dehydrering hos døende pasienter ikke er forbundet med smerte (8).

Hva er pasienters og pårørendes erfaring?

Et hovedspørsmål vil i våre øyne være hvordan væske- og ernæringsbehandling, eller mangelen på slik behandling, oppleves for pasientene. Når det gjelder døende pasienter må man på grunn av redusert bevissthetsnivå ofte tolke deres opplevelse via pårørende eller behandlende helsepersonell. I den hyppig siterte observasjonsstudien av Pasman og medarbeidere har man, ved hjelp av helsepersonells registreringer i standardiserte skjema, registrert tegn på ubehag hos 178 pasienter ved et nederlandsk pleiehjem (2). Det å seponere kunstig tilført væske og ernæring hos pasienter med alvorlig demens som ikke på egenhånd tar til seg tilstrekkelig væske og ernæring, er ifølge Pasman og medarbeideres resultater ikke assosiert med høy grad av ubehag eller smerte. Samtidig finner de stor grad av individuelle forskjeller, og de påpeker at oppmerksomhet knyttet til mulig ubehag for pasienten, med påfølgende tiltak for å lindre, er helt nødvendig. Observasjonsstudien omhandler hovedsakelig én pasientgruppe – kvinner med alvorlig demens og ubehandlede tilleggslidelser. Grunnet manglende referansegruppe og det faktum at studien bygger på observasjoner, og ikke førstehåndserfaringer, oppfordrer Pasman og medarbeidere til varsomhet med tanke på å trekke sikre konklusjoner (2). En slik oppfordring kan underbygges av en studie utført av M.Z. Cohen og medarbeidere: Gjennom intervjuer av både pasienter og pårørende viser de at flertallet av pasienter og pårørende opplevde kunstig tilført væske og ernæring som positivt (9). Det ble knyttet håp og trøst til slik behandling, og både pasienter og pårørende opplevde det som noe som ga næring til den siste tiden – på flere måter enn rent fysiologisk.

Magert kunnskapsgrunnlag

Selv om det i veilederen fastslås at pasienters og pårørendes verdier må trekkes inn, kan man i klinisk praksis stå i fare for i stedet «å gjøre som man pleier». Siden kunstig tilført væske og ernæring defineres som medisinsk intervensjon, kan dette seponeres på lik linje med medikamentell behandling ved en avgjørelse om begrensning av livsforlengende behandling. I veilederen argumenteres det for at slik seponering ikke medfører lidelse for pasienten, at kunstig tilført væske og ernæring i noen tilfeller kan oppleves plagsomt, og at redusert væskeinntak kan være et naturlig ledd i dødsprosessen (1). Litteraturgjennomgangen viser imidlertid at kunnskapsgrunnlaget for å trekke bastante konklusjoner er tynt. Temaet er kontroversielt internasjonalt, noe nær sagt alle kildetekstene nevner. Undersøkelser blant pasienter og pårørende viser at behandlingen for mange fremstår nyttig og meningsfull – ikke minst på eksistensielt nivå (9). Verken beskrivelser av praksis (5, 7) eller etiske og juridiske aspekter ved praksis (3) forteller oss noe om hvordan mangel på tilførsel av væske og ernæring oppleves for pasient og pårørende. Pasman og medarbeidere trekker svært forsiktige konklusjoner når det gjelder pasientens opplevelse av seponering av kunstig tilført væske og ernæring, og viser til store individuelle forskjeller (2). Bruera og medarbeidere (sitert i veilederen) viser at det eksisterer lite vitenskapelig bevis knyttet til nytteeffekt både når det gjelder å starte, opprettholde og avslutte tilførsel av kunstig væske og ernæring til døende pasienter (4). Basert på de nevnte kildene vil vi hevde at konklusjonen først og fremst blir at «vi vet rett og slett ikke om kunstig tilført væske og ernæring har noen effekt».

Et tilleggsproblem i praksis er at helsepersonell feilaktig kan sidestille seponering av kunstig tilført væske og ernæring med seponering av mat og drikke, med den følge at pasienter som tidligere har både spist og drukket, i liten grad tilbys mat og drikke etter at avgjørelse om seponering av medisinsk behandling er tatt. Vi finner i faglitteraturen ikke tydelige konklusjoner om fordeler eller ulemper med kunstig tilført væske og ernæring, men mye tyder på at pasienter og pårørende ofte har en oppfatning av at tilførsel av væske og ernæring har en effekt (9). Dessuten synes den kulturelle oppfatningen av tilførsel av væske og ernæring som en del av daglig stell og omsorg ofte å stride imot den medisinske definisjonen av sondeernæring som medisinsk tiltak (10).

Sårbarheten

I kronikken «En fars død» forteller Ketil Bjørnstad om sin opplevelse av farens siste tid (11). Bjørnstad er krass i sin kritikk av gjeldende praksis: «I Norge i dag har vi aktiv dødshjelp, men vi snakker ikke om den. Mens dette skrives ligger et ukjent antall pasienter og dør av dehydrering på norske sykehjem. Som oftest dør de fort.» En døende pasient er i en svært sårbar situasjon. Det kan være vanskelig å uttrykke hva man ønsker, og enda vanskeligere å kjempe for det. Pårørende er like sårbare og prisgitt helsepersonellets kunnskap, formidling og lydhørhet. Det å lytte til pasienters og pårørendes ønsker er viktig når pasientens liv nærmer seg slutten. Denne tiden bør ikke ødelegges av en opplevelse av kamp mot helsepersonell. Man må ikke komme dit at den tiden som egentlig skal brukes til å forsone seg med døden, i stedet ender i en kamp mot apparatet som var ment å ivareta en.

Det eksistensielle perspektivet

Vi har vist at kunnskapsgrunnlaget knyttet til seponering av kunstig tilført væske og ernæring hos døende pasienter fremstår usikkert. Vi mangler fortsatt klare konklusjoner når det gjelder nytteeffekt og ubehag. Det blir derfor viktig ikke å være bastante om «fakta». Vi etterlyser mer refleksjon knyttet til væske- og ernæringstilførsel når livet nærmer seg slutten. Vi mener at praksis med kunstig tilført væske og ernæring bør betraktes fra flere sider. Kunnskapen om at det fra pasienters og pårørendes side knyttes håp og trøst til slik behandling, kan være vel så viktig som at det ikke eksisterer rent fysiologiske bevis for at slik behandling har en nytteeffekt. Det er viktig å ta i betraktning også de relasjonelle og eksistensielle sidene knyttet til behandling ved livets slutt. Med manglende kunnskapsgrunnlag blir det ekstra viktig å lytte til pasienters og pårørendes ønsker, behov og oppfatninger. Det synes utfordrende å trekke generelle konklusjoner, og det fremstår fornuftig å anta at hvert enkelt tilfelle må behandles varsomt og individuelt.
 

Anne Mari Røsting Strand er ph.d. og forsker ved Religionspsykologisk senter ved Sykehuset Innlandet. Sentralt i forskningsarbeidet står blant annet diskusjonen om anatomi. 

Siri Fuglem Berg er spesialist i anestesiologi og kommuneoverlege i Gjøvik kommune. Hun sitter i etisk komité for Gjøvik kommunes helsetjenester. 
 

Kilder: 

(1)

Beslutningsprosesser ved begrensning av livsforlengende behandling. IS-2091. Oslo: Helsedirektoratet, 2013. https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/67/IS-2091-...(10.9.2018).

(2)

Pasman HR, Onwuteaka-Philipsen BD, Kriegsman DM et al. Discomfort in nursing home patients with severe dementia in whom artificial nutrition and hydration is forgone. Arch Intern Med 2005; 165: 1729 - 35. [PubMed][CrossRef]

(3)

Ganzini L. Artificial nutrition and hydration at the end of life: ethics and evidence. Palliat Support Care 2006; 4: 135 - 43. [PubMed][CrossRef]

(4)

Bruera E, Hui D, Dalal S et al. Parenteral hydration in patients with advanced cancer: a multicenter, double-blind, placebo-controlled randomized trial. J Clin Oncol 2013; 31: 111 - 8. [PubMed][CrossRef]

(5)

Buiting HM, van Delden JJ, Rietjens JA et al. Forgoing artificial nutrition or hydration in patients nearing death in six European countries. J Pain Symptom Manage 2007; 34: 305 - 14. [PubMed][CrossRef]

(6)

Devoght A, Menten J, Evers G. Vochttoediening bij terminale patiënten op een palliatieve zorgeenheid. Tijdschr Geneeskd 2005; 61: 185 - 91. [CrossRef]

(7)

Lanuke K, Fainsinger RL, DeMoissac D. Hydration management at the end of life. J Palliat Med 2004; 7: 257 - 63. [PubMed][CrossRef]

(8)

Van der Riet P, Brooks D, Ashby M. Nutrition and hydration at the end of life: pilot study of a palliative care experience. J Law Med 2006; 14: 182 - 98. [PubMed]

(9)

Cohen MZ, Torres-Vigil I, Burbach BE et al. The meaning of parenteral hydration to family caregivers and patients with advanced cancer receiving hospice care. J Pain Symptom Manage 2012; 43: 855 - 65. [PubMed][CrossRef]

(10)

Kitzinger J, Kitzinger C. Deaths after feeding-tube withdrawal from patients in vegetative and minimally conscious states: A qualitative study of family experience. Palliat Med 2018; 32: 1180 - 8. [PubMed][CrossRef]

(11)

Bjørnstad K. En fars død. Aftenposten 12.1.2012. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/Wb5kQ/En-fars-dod(7.8.2018).

Monday, January 21, 2019 - 10:51

Når grønt blir brunt

PAN: Vi må ta nynazistenes grønne interesse på alvor.

Nordisk samling: Svenska Motståndsrörelsen demonstrerer på Sveriges nasjonaldag, 6. juni 2007. Siden 2003 har Svenska Motståndsrörelsen vært en del av organisasjonen Den Nordiske Motstandsbevegelsen. Foto: Peter Isotalo / Wikimedia Commons

En forbinder gjerne miljøvern og økofilosofi med progressive verdier og fredselskende hippie-bevegelser. Derimot finnes det noen typer fascister og nazister som bekjenner seg til økologiens mørkegrønne sider. Jeg har nettopp ferdigstilt en masteroppgave i kjønnsstudier ved Universitetet i Oslo med navn Green neo-Nazism: Examining the intersection of masculinity, far-right extremism and environmentalism in the Nordic Resistance Movement. Her så jeg nærmere på Den Nordiske Motstandsbevegelsens miljøprofil, siden de hevder å være Nordens nye grønne parti. I sitt politiske manifest skriver Den Nordiske Motstandsbevegelsen (DNM) lovord om bærekraftighet, forsvarlig ressursbruk, dyrevelferd og allemannsretten. DNM gir også ut et forråd av podkaster, og jeg har analysert utvalgte episoder hvor vertene diskutere spørsmål om overbefolkning, overforbruk og resirkulering. De underliggende temaene i de fleste av disse diskusjonene var som oftest rase og mistro mot de politiske «kulturmarxistiske» elitene. For eksempel mener de at en sann miljøaktivist må være imot innvandring, fordi «masseinnvandring til Vesten gjør at folk som før forbrukte få resurser vil forbruke mye mer». Det likner forøvrig en påstand som har blitt gjengitt av dypøkologen Arne Næss.

I min masteroppgave fant jeg at nynazistenes grønne interesse kunne forklares som a) et strategisk virkemiddel som maskerer rasisme, sexisme og diskriminerende ideologi, b) en refleksjon av nazistisk natur-ideologi som bygger på biologisme og hierarkiske ‘naturlover’, c) et uttrykk for anti-kosmopolitisme og anti-urbanisme, som igjen er knyttet til anti-semittisme, d) en ny arena for å hevde mandighet i en tid der tradisjonelle ideer om kjønn utfordres, og e) et uttrykk for en frykt for en verden i drastisk endring. Sistnevnte idé henger sammen med følelsen av at verden er i krise, preget av global uro og masseinnvandring mens transnasjonale forbund som EU og WTO utfordrer nasjonalstatens suverenitet. I denne krisepregede virkeligheten er tradisjonelle familie- og kjønnsnormer i fritt fall. Miljøkrisen spiller også en viktig rolle i dette bildet, og symboliserer den ultimate katastrofen: Budene om en overopphetet og gjennomutnyttet klode varsler om menneskets undergang. Jo større krisen er, jo lettere er det å argumentere for ekstreme løsninger.

Statsviter Mark Beeson mener at den livsstilen vi fører i det som kalles «Vesten», avhenger av en storstilt utnyttelse av jorden og dens ressurser. Han spør hvorvidt en sann og bærekraftig miljøvernpraksis faktisk er mulig i et vestlig liberalt demokrati som er delvis ansvarlig for den økokrisen vi nå befinner oss i. Vi vet allerede at for å overkomme miljøutfordringene må det en enorm omstilling til, både på samfunnsmessige, politiske og personlige plan. Med andre ord må «det gode liv» bestående av langstrakte feriereiser, ekspansivt forbruk og digitalisert komfort vike for miljøvernhensyn hvis vi skal bremse utviklingen. Når det liberale demokratiet sliter med å løse miljøutfordringene, kan det tenkes at en autoritær utfordrer vil vinne oppslutning hos bekymrede mennesker som vil gjøre «hva som helst» for å redde kloden – særlig om klimasituasjonen blir mer prekær. Han er ikke alene, mannen som i forrige uke på en debatt om sivil ulydighet i møte med klimakrisen spurte «hvor lenge skal man vente på politikerne før man stormer Stortinget?»

Jo større krisen er, jo lettere er det å argumentere for ekstreme løsninger.

Den politiske filosofen Antonio Gramsci mener at en verdensanskuelse fremstår som nøytral og selvsagt når den presenteres som fri for ideologisk innhold. Videre kan all kritikk bli avfeid som latterlig når noe presenteres som den ultimate sannhet. Forestillinger om naturen er gode eksempler på denne dynamikken. En påstand som trekker på naturretorikk eller naturens «iboende logikk», kan fremstå som den ultimate sannhet i kraft av naturens legitimitet. Imidlertid er det slik at forestillinger om naturen fylles med menneskelig mening – en menneskeskapt virkelighet kan ikke fris for ideologisk innhold. I krisepregede tider tror jeg «naturlige» og «biologiske» forklaringsmodeller vekker folkelig interesse, og nettopp derfor må vi ta trusselen som øko-autoritarianisme og øko-fascisme utgjør, på alvor. Ettersom vi mest sannsynlig går en tid i møte hvor klimakrisetendensene vil øke, kan et fokus på natur og miljøvern gi øko-fascister en stor retorisk fordel.
 

Når krisene treffer og ustabiliteten rår, kan det å hegne om ens eget, det nære, fellesskapet, tradisjoner og grenser være det som døyver angsten. I disse dager preker blant andre USAs Trump, Ungarns Orban og Brasils Bolsonaro om nettopp murer, grenser, separatisme og isolasjonisme. I mastergraden min koblet jeg følelsen av det Michael Kimmel kaller aggrieved entitlement til drivkraften bak miljøvernaktivisme. Aggrieved entitlement oversettes til «krenket berettigelse», og referer til følelsen av at de rettigheter og fordeler en ser seg selv som berettiget til er tapt, stjålet eller delt med urettmessige andre. Kimmel bruker dette konseptet for å forklare hvordan høyreekstreme bevegelser henspiller på ideen om at et hvitt, maskulint hegemoni er utfordret av kvinner, skeive og rasifiserte personer. Jeg mener at frykten for en verden i endring kan knyttes til en følelse av angst for å miste privilegier og ressurser, og dermed til en følelse av krenket berettigelse. Hva kommer til å skje med vårt «gode liv» dersom krisen slår til? En slik frykt for å miste goder kan bli næret av høyre-ekstreme grupper som allerede er opptatt av separatisme og egen overlevelse.
 

Kanskje trenger demokratiet nye miljøbevegelser for å løse klimautfordringene. I fjor skrev Ernst-Modest Herdieckerhoff her i Pan at De Grønnes suksess i Tyskland blant annet skyldes at partiet har gått fra å være en ytterliggående protestbevegelse til et konstruktivt parti som oppleves som relevant og moderat nok til å tiltrekke seg velgere fra både høyre- og venstresida. De nye bevegelsene inspirere folket til å ta klimakampen med optimisme og glede – vi må tro på at dette er et slag vi kan vinne. Demokratiet er nødt til å produsere solide løsninger på klimakrisen slik at det kommer eventuelle autoritære grupper i forkant. I krisens tolvte time kan det nemlig hende at øko-fascistene har svaret der demokratene forblir tause.

Maria Darwish har en mastergrad i kjønnsstudier. Hun har spesialisert seg på høyreekstremisme og maskulinitet.
 

NOEN KILDER

Maria Darwishs masteroppgave blir tilgjengelig på nett i løpet av de neste ukene. Lenke vil legges inn i denne artikkelen.

Næss, A. (1995) «Politics and the ecological crisis – An introductory note» in (ed.) Sessions, G., Deep ecology for the twenty-first century. Boston: Shambhala. 445-453.

Kimmel, M. S. (2018) Healing from hate: How young men get into - and out of - violent extremism, Oakland, California: Naomi Schneider Book.

Beeson, M. (2010) «The Coming of Environmental Authoritarianism», Environmental Politics, 19 (2), 276-294.

Å redde verden uten å bli heksejegere

Hvorfor går De Grønne fram i Tyskland?

Friday, January 18, 2019 - 08:29

Bør man få barn?

SAMTIDEN: Hvis du vil erte på deg masse folk, så bør du definitivt mene noe om dette.

Illustrasjon: Stine Kaasa / Morgenbladet

Ja, bør man få barn? Bør man få flere barn? Det er spørsmålene. Hvis du vil erte på deg en hel masse folk, så bør du definitivt mene noe om dette, den saken er klar. For det å få barn, det er en privatsak og det er dypt personlig. Du skal i hvert fall aldri spørre en kvinne om hun vil ha barn, eller om hun er gravid, i hvert fall ikke en kjendis som instagrammer, da blir det klikking i vinkel.

Skal ikke du ha barn snart? Selv blant de beste venninner kan dette temaet være ømt og sårt, noe man ikke snakker om. Man lister seg rundt hverandre og temaet, og temaet er så potensielt betent at det må stå i kursiv, stivt og kroka sammen, lik foreldre på vei vekk fra det sovende spebarnets vugge. Bør man mene noe om dette? Nei. Bør man få barn? Ja.

Meningen med menneskelivet, rent biologisk, er å reprodusere seg, på den ene eller andre måten. Alt dramaet fra tenårene – følelsene, begjæret, deretter byggingen og hamstringen (de to siste er vi så veldig gode på her til lands) – handler om å legge til rette for befruktning og reproduksjon. Det er biologien. Der er vi som våre brødre og søstre, dyrene. Men i motsetning til dyrene, er vi den eneste arten som reflekterer over og utfordrer denne driften. Vil vi reprodusere oss, egentlig?

Å ville ha barn, i vår tid, i vår del av verden, har blitt noe annet enn bare biologi. «å ville» handler om kulturen. Og økonomien. Kjærligheten. Karrieren. Timingen. Pluss en hel del andre ting. Meningen med livet til mennesket av i dag er ofte noe annet enn å få barn. Noen vil ikke ha barn i det hele tatt. Men hele 90 til 95 prosent av oss europeere sier at vi vil ha barn en eller annen gang, ifølge tall fra Folkehelseinstituttet (FHI).[1] Mange velger «en annen gang», av en av tusen gode grunner, og derfor øker gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende her hjemme.[2] En av seks kvinner og en av fire menn har ennå ikke fått barn når de har fylt 45 år.[3] Er det synd på dem? De med barn synes kanskje det, og det er uansett ufint å spørre.

Spørsmålet «bør man få barn?» stilles altfor sjeldent til ekte mennesker, og altfor ofte til Googles søkefelt.

Spørsmålet «bør man få barn?» stilles altfor sjeldent til ekte mennesker, og altfor ofte til Googles søkefelt. Kanskje man kan tenke seg at dersom de med barn snakket ekte og fritt med dem uten barn om alle plusser og minuser, alle utfordringer og lengsler, så ville det føre til kun gode ting? Som at overgangen fra barnløs til «barnfast» ble mindre sjokkartet, og at man lettere kunne enes og mobilisere for en politikk som ville komme både foreldre og barn til gode? En mer menneskevennlig politikk. En som ikke handlet om å legge inn flest mulig timer på kontoret, men om hvordan vi i fellesskap skal få løst oppgavene våre i samfunnet, både på jobb og hjemme, uten å utøve skade på oss selv, andre mennesker eller miljøet. Hvis vi får framtidstroen opp, blir det mer kjærlighet. De som ikke vil ha eller kan få egne barn gir jo ofte omsorg til andres barn, og er ofte ekstremt sjenerøse overfor de med barn.

Men ikke alltid. Celine Marie Moe skrev kronikken «Manpower trenger girlpower» i DN 8. oktober, og refset et klønete jobbintervju gjort av Manpower, der det ble spurt om hun trengte spesialtilpasning på arbeidsplassen fordi hun hadde barn. Kronikken ble fulgt opp av Astrid Dyson, som i Aftenposten 23. oktober så et vindu til å snakke om barnehagehenting, fordi hun som barnløs gründer fikk sjokk av at kollegaer måtte hente i barn midt i et møte. Flere slengte seg på, det ble en «barnehagehenting»-debatt med to fronter: De barnløse som ville ha kveldsåpne barnehager mot foreldre som ville se barna mer mellom barnehagetid og soving. Som en tilskuer til denne debatten, med tre barn post barnehage, tenkte jeg: frontene er harde. Kampen om tiden er knallhard. Det virker umulig å kombinere. Tidsklemma har bitt seg fast og låst kjeven, og den er skikkelig skummel.

Fødselstall og vår (mangel på) tid

Aldri har norske kvinner fått så få barn som nå. I fjor var snitttallet 1,62 barn per kvinne. Med unntak av en liten opptur i 2009 (1,98 barn per kvinne) har tallene bare sunket og sunket de siste årene. Er det kanskje framtidstro vi mangler? Etter andre verdenskrig var det fødselsboom i Norge. Trenden fortsatte fram mot det glade sekstitallet, da fikk norske kvinner 2,9 barn i snitt.[4] Hva hindrer lysten til å reprodusere seg i dag? Klimakatastrofen? Trumps «grab them by the pussy?» Full framtidsfrykt? Eller er grunnene mer prosaiske? Tanken på barnehagehenting? Mammapolitiet? Tiden som ikke strekker til?

 

Eller var årsaken at ryktene om at de med barn er mindre lykkelige enn dem uten gradvis sank inn i folkedypet? En undersøkelse fra Folkehelseinstituttet fra 2011 der 67 000 gravide ble fulgt i tre år for å se på graden av tilfredshet med livet og kjærligheten mellom foreldre, var dyster lesning.[5] Resultatet ble senere fremstilt i artikkelen «Lykkeknuserne» i Dagbladet Magasinet, i form av en graf som strakte seg optimistisk oppover helt til rundt seks måneder etter fødselen.[6] Der, plutselig, pekte grafen brått rett nedover og slik fortsatte det mot avgrunnen helt til 36 måneder etter fødselen, som jo er slik småbarnsforeldre absurd nok regner tid.

Ble grafen og lykken brukket i to av en monsterbaby?

Problemet er at slike undersøkelser, uansett hvor vitenskapelig man går til verks, sammenlikner appelsiner og epler. Appelsinene har fått barn og kan aldri få vite hvor lykkelige og tilfreds de ville blitt med å leve et liv som epler. De har fått barn og er appelsiner. Eplene som frivillig har bestemt seg for å være epler, har bestemt seg for at de ikke vil transformeres til appelsin. Man kan rimeligvis anta at de heller ikke har forutsetninger for å si noe om hvordan livet deres ville blitt som appelsin. Ville de blitt mer tilfreds da? Eller er de en type menneske-frukt som evner å ta tydelige valg og være fornøyd med disse uansett? Mens appelsinene er mer konforme og har tatt noen tradisjonelle valg som gjør at de har møtt seg selv (det er her går jeg tom for bilder) i døra, og føler på ambivalens og tvil uansett livsvalg. De ville kanskje følt på enda mer tvil som epler? Er det ikke uansett sånn at folk bestemmer seg for å lage barn nettopp når de føler seg lykkelige (og kåte), ikke for å bli lykkelige i framtiden? Jeg har i hvert fall aldri hørt noen si «tror jeg skal få barn, småbarnsforeldre virker så herlig avslappa og lykkelige!»

Selv legger jeg en stabel sjetonger på feltet «tid». Jeg tror det er tiden det skorter på. I 2006 hadde 55 prosent av mødre med barn i alderen null til fem år heltidsjobb. I 2017 hadde dette tallet økt til 70 prosent.[7] Grunnen til at fødselstallene falt utover syttitallet, var jo nettopp at flere kvinner gikk ut i arbeidslivet, og det samme skjer nå. Jo mer vi kvinner jobber, jo færre barn får vi. En ny undersøkelse gjort av Institutt for samfunnsforskning i år, viste at hvis foreldrene jobber deltid øker sjansene for at de vil gå opp fra to til tre barn.[8] Med full jobb er det allerede mer enn nok å følge opp barna man allerede har. Vi har rett og slett ikke tid til flere barn.

Trenger Norge flere ihjelslitte familier?

Staten Norge vil ha i pose og sekk. Kvinner må jobbe fulltid og de må få barn. Staten vil at det her i Norge skal fødes 2 barn per kvinne. Hvem skal ellers ta vare på og betale for de eldre? 20. oktober skrev Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik en kommentar i Aftenposten med den innstendige tittelen «Norge trenger flere barn». Der hun sa at det å få barn er et dypt personlig valg, men at valget er avhengig av politiske beslutninger, så man ikke fikk «ihjelslitte» familier og reduserte arbeidsmuligheter. Ihjelslitt. Det høres ut som noe som allerede er ihjelslått og som deretter ble festet i torturinstrumentet «tidsklemma» som river den allerede døende familien fra hverandre. Tajik skriver at fruktbarheten nå for første gang er fallende hos kvinner i 30-årene, som har jobb og utdanning, og hun undres derfor på om spenningen mellom barn og arbeidsliv er sterkere enn før. Og likevel handler løsningene hun foreslår om å tilrettelegge for at kvinner kan få barn når de er yngre – ved å få rett til ta opp eksamen eller at man får en ny ordning for foreldrestipend.

Dette er finfint for dem som har lyst til å reprodusere seg før bacheloren(graden) sitter. Men hva med de «ihjelslitte» familiene? De som allerede har fått et barn og lurer på om de har tid og penger til én unge til. Tallene viser at grunnen til nedgangen i fødselstall hovedsakelig er at folk ikke får barn nummer to og tre.[9] Det er her den vesentligste endringen har skjedd.[10] På hvilke måter vil Hadia Tajik tilrettelegge for disse familiene? Vil hun gjennomføre de samme tiltakene som politiker og diplomat Alva Myrdal foreslo i Sverige i 1934 for å få opp fødselsratene der? Noen av disse forslagene har vi på plass allerede, som barnehager og gratis helsetjeneste. Men hvis Tajik er interessert og vil leke familienissen kan jeg godt levere en liste, og den kan bli lang. Noen av forslagene til Myrdal, som kortere arbeidsdag (for alle), og gratis skolelunsj (varm), større boliger (krav til utbyggere) og billigere boliglån for unge ville vært med på denne listen, men også gratis gynekolog for kvinner som har født, psykolog på blå resept for småbarnsforeldre, Hadia-fridagen som tilegnes søvn, radikal heving av barnetrygden, gratis barnehage og SFO.

Jeg vet, det høres kravstort ut. Men prislappen for å få den ekstra ungen er høy. Hvis politikerne vil ha flere barn – og flere kvinner i fulltidsarbeid og full likestilling – så får de dekke på til barnebursdag med godteposer til alle. Alternativet er at flere menn begynner å jobbe i deltidsstillinger, men det vil nok ikke politikerne. Tiden kan man uansett ikke vinne over, og mer tid til familiene er en investering som kaster av seg. Litt lavere inntekt fører med seg lavere forbruk – igjen noe de fleste politikerne okker seg over – men noe samfunnet og miljøet tjener stort på.

Fellesskapsmusklene

Dessuten har «generasjon selvrealisering» godt av å fokusere på noe annet og mer enn seg selv. En småbarnsmor i den nevnte artikkelen i Dagbladet Magasinet trodde at mangel på selvrealisering kunne være årsaken til manglende lykkefølelse. Men når barnet først kommer, hvis det kommer, ler man av sitt gamle selvopptatte seg. Jeg husker for eksempel hvordan jeg som bombastisk barnløs observerte sjefen min skli inn på kontoret en god time etter oss andre med snø i luggen, anorakk på snei og skistøvler på beina. Hun fortalte at minsten ville gå på ski til barnehagen den dagen, årets første snødag, og at det hadde tatt litt tid. Hun hadde roser i kinnene, men jeg syntes synd på henne. Så upraktisk! Hvorfor hadde hun ikke bare tatt ungen i en taxi? Lite visste jeg at hun var lykkelig.

Å være sammen med barn, å ha ansvar for barn, styrker fellesskapsmusklene våre. Å gi uten å forvente noe tilbake. Å ofre seg for andre. Disse tingene kan man lære på annet vis også, men med barn må egoet umiddelbart vike, og empatien trenes raskt opp. Barn røsker oss ut av søvnen, helt bokstavelig og i overført betydning. Man kan få den effekten med andres barn også; for å bli lykkelig trenger man ikke å lage egne (men for politikkens skyld bør man det). Alle barn er uansett bare til låns, også de du lager selv. Allerede i tolvårsalderen begynner de å vri seg unna, starte egen blogg og henge med andre enn foreldrene. Carpe barna!

Mari Grydeland er journalist, forfatter og bokanmelder i Aftenposten. I år er hun aktuell med Vi kan godt få barn, skrevet sammen med Jan Zahl, en roman om «den selvutslettende og euforiske opplevelsen det er å få og oppdra barn, og likevel klare å holde sammen».

 


[9] Se https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/hvorfor-faller-f....

Wednesday, January 16, 2019 - 07:36

Den levende planeten: innvielse (del 3)

PAN: Kan vi erstatte fortellingene om frykt med kjærlighetsfortellingen?

Foto: Kyle Cottrell/Unsplash

En paradoksal effekt av den dominerende fortellingen om global oppvarming er at den legger til rette for fornektelse, ved å flytte bekymringen for Jordens tilstand over på en falsifiserbar vitenskapelig teori som ikke vil gi oss uomtvistelige beviser før det er for sent. Når virkningene er langt unna i rom og tid, og dessuten langt ute i årsakskjeden, er det mye enklere å fornekte klimaendringer enn det er å nekte for at hvalfangst dreper hvaler, at avskoging tørker ut jorden eller at plast dreper livet i havet, for å ta noen eksempler. På samme måte er virkningene av stedbundet økologisk tilfriskning lettere å få øye på enn klimaeffekten av solcellepaneler og vindmøller. Den kausale avstanden er kortere, og virkningene mer håndfaste. Et annet eksempel: der jordbrukere praktiserer regenerering av jordsmonn, stiger grunnvannet, kilder som har vært tørre i tiår livner til, bekkene risler året rundt igjen, og sangfugler og ville dyr kommer tilbake til området. Dette er synlig enten man stoler på fjerntliggende vitenskapelige institusjoner eller ikke.

Det regenererte jordsmonnet har det også med å lagre en masse karbon. Karbon er atomet som gir grunnlag for livet. Vi kan komme til å forstå atmosfæriske CO2-nivåer som et slags økologisk barometer som sier oss hvor flinke vi har vært til å gjenopprette livet på Jorden.

Les del 1 her

Les del 2 her

Regenerering av jordsmonn er et typisk eksempel på hvordan synet på planeten som levende fører til lokal, stedbundet handling. I motsetning til dette oppfordrer en forståelse av den økologiske krisen i form av kvantitative CO2-nivåer til globaliserte, standardiserte løsninger, som vurderes etter sitt målbare karbonfotavtrykk. Tall og måleenheter er generiske – et tonn karbon her blir det samme som et karbon der. Et resultat av dette er omfattende utplanting av økologisk og kulturelt utilpassede tresorter, som noen ganger fører til katastrofale utilsiktede konsekvenser. Karbonet som lagres i biomassen måles, men ikke karbonet som slippes fri når trærne dør tretti år senere etter å ha brukt opp grunnvannet, og etterlater jordsmonnet ufruktbart og sårbart. Vi måler heller ikke de diffuse økosystemeffektene som følger, kostnadene ved å håndtere skadedyrene eller forstyrrelsen av tradisjonelle levemåter som fremskynder urbaniseringen. Dette er farene ved målstyrt beslutningstaking: vi ser bort fra det vi velger å ikke måle, det som er vanskelig å måle, og det som ikke kan måles.

Charles Eisenstein

Født i 1967. Er en amerikansk forfatter som i september 2018 ga ut boka Climate: A New Story, der han foreslår et alternativ til den rådende klimadiskursen. Essayet Initiation to a Living Planet er en introduksjon til boka. Jarle Fagerheim har oversatt det og vi har delt det opp i tre. Dette er tredje og siste del.

Når vi ser denne planetens steder og økosystemer som levende vesener, ikke ansamlinger av datapunkter, innser vi nødvendigheten av intim, stedbundet kunnskap. Kvantitativ vitenskap kan bidra til å utvikle denne kunnskapen, men kan ikke erstatte nær, kvalitativ observasjon av jordbrukere og andre som har samhandlet med et landområde hver dag gjennom generasjoner. Dybden og finessen i kunnskapen til jeger-sankere og tradisjonelle småbønder er vanskelige for det vitenskapelige sinnet å begripe. Denne kunnskapen, innprentet i kulturelle historier, ritualer og skikker, innlemmer sine utøvere i jordens og havets organer, så de blir en del av jordelivets tilpasningsdyktighet.

Ritualer og relasjoner

Et av klimavitenskapens mysterier er det ualminnelig stabile klimaet de siste ti tusen årene, som har tillatt sivilisasjonen å blomstre. Så vidt jeg har forstått det, tilskriver vitenskapen dette ren flaks. Blant urfolk har jeg blitt møtt av en helt annen forklaring: at ritualer utført av kulturer med et godt forhold til Jordens ånder har opprettholdt forholdene som la til rette for menneskenes velferd. Disse kulturene sto i uavbrutt kommunikasjon med ikke-menneskelige vesener, for å ydmykt be om (eller forhandle seg til) rikelig og betimelig regn, milde vintre og så videre. Men de ba ikke bare om godt vær, de så seg dessuten som forvaltere av langsiktige relasjoner med naturkrefter som var nødvendige for å bevare en verden der mennesker kan bo. En dogon jeg møtte en gang fortalte meg at klimaendringene er resultatet av fjerningen av hellige rituelle gjenstander fra Afrika og andre steder for å stille dem ut ved museer i Europa og Nord-Amerika. Fjernet fra sitt opphav og rituelt neglisjerte kan de ikke lenger utøve sin geo-spirituelle funksjon. Kogi-folket sier noe lignende: ikke bare må hellige steder på jorden beskyttes for at ikke planeten skal dø, vi må også opprettholde tilbørlige seremonielle relasjoner til disse stedene.

Den urettferdige fordelingen av regnet speiler den ulike fordelingen av rikdom i samfunnet.

Moderne tenkemåter reduserer slike praksiser til hjelpeløst overtroiske regn-bønner. Vår moderne teori om kausalitet har lite rom for å tilskrive seremonier og ritualer noen rolle i å opprettholde lokale eller globale klimabalanser. For min egen del er jeg tilbøyelig til å ta urfolks oppfatninger og praksiser for god fisk, fordi jeg tror den moderne forståelsen av årsak og virkning gjennom fysiske krefter har blendet oss for andre, mystiske lag av kausalitet. Men foretrekker du å holde deg til moderne kausalitet, moderne økologi og moderne klimavitenskap, kan du likevel innse at ritualene i stedbundne kulturer er uadskillelige fra livsstilen deres – en livsstil som på jordnære, praktiske måter omfatter omsorg for vann, jord og liv. Hva er motivasjonen for denne omsorgen? Det er respekt for alle vesener og systemer som hellige, levende vesener. Med dette tankesettet faller det naturlig å søke å kommunisere med dem.

Konklusjonen er ikke at vi bør imitere urfolksritualer, men at vi bør prøve å forstå verdenssynet som ligger bak dem – verdenssynet som har satt ritualene inn i en levende, intelligent, hellig verden. Da vil vi kunne oversette dem til våre egne rituelle systemer – dem vi kaller teknologi, penger og juss.

For en dyptliggende del av min psyke virker det åpenbart at menneskets anliggender påvirker klimaet gjennom symboler og metaforer. Denne intuisjonen er ikke ulik det middelalderske synet om at sosial urettferdighet fremkalte Guds vrede i form av naturkatastrofer. Idet jeg skriver dette pøser regnet ned på gården; nå som alle rørledninger og bassenger er fylt opp og myrdragene mettet, bringer det ødeleggelse og vasker bort matjorden. 350 millimeter allerede, og det pøser ned fremdeles. Samtidig opplever de sørvestre delstatene rekordvarme og ekstrem tørke. Den urettferdige fordelingen av regnet speiler den ulike fordelingen av rikdom i samfunnet. Her er det så mye at ingen vet hva vi skal gjøre med det; der er det så lite at selve livet blir umulig.

Vår kultur har også sine ritualer: vi håndterer symbolene vi kaller penger og data i en magisk-religiøs tro på at den fysiske virkeligheten dermed vil forandre seg. Og det gjør den, for våre ritualer er mektige. Men de bærer i seg en skjult kostnad. Som andre kulturer har forstått, er det å påkalle magiske krefter for selviske formål en oppskrift på katastrofe. Før eller senere vil et forstyrret klima på jorden følge forstyrrelsene i det sosiale, politiske og mentale klimaet. Det er mulig jeg ser et mønster i tilfeldig støy her, men 2018, et år fylt av ekstrem polarisering i menneskenes anliggender, har også vært et år med ekstrem polarisering i temperatur, både varme og kulde.

Hva er et menneske til for?

Synet på planeten som levende, som bevisst og besjelet, anerkjenner en nær kobling mellom menneskelige og økologiske anliggender. Jeg hører ofte folk si: «Klimaendringer er ikke noen trussel mot Jorden. Planeten greier seg fint. Det er bare menneskene som kan bli utryddet.» Men forstår vi menneskeheten som Gaias elskede skapninger, født med et evolusjonært formål, kan vi ikke si at hun greier seg fint uten menneskene, mer enn vi kan si at en mor greier seg fint hvis hun mister sitt barn. Jeg beklager, men det går ikke bare bra. Den ovennevnte ideen om et evolusjonært formål står i motsetning til moderne biologisk vitenskap, men følger naturlig ut fra synet på verden og kosmos som sansende, intelligent og bevisst. Den åpner for spørsmålene «hva er vi til for?», «hvorfor er vi her?» og «hvorfor er jeg her?». Gaia har fått et nytt organ. Hva er meningen med det? Hvordan kan menneskeheten samarbeide med de andre organene – skogene og vannene og sommerfuglene og selene – i tjeneste for verdens drøm?

Jeg vet ikke svaret på disse spørsmålene. Jeg vet bare at vi må begynne med å stille dem. Vi må – men ikke som et rent spørsmål om overlevelse. Enten det er som individer eller art, lever vi for noe. Vi er ikke gitt livet simpelthen for å overleve det. Hva tjener vi? Hvilken forestilling om skjønnhet kaller på oss? Dette er spørsmålet vi må stille i det vi går gjennom innvielsesporten vi kaller klimaendringer. Når vi stiller det, påkaller vi en kollektiv visjon som utgjør kjernen i en felles historie, en felles avtale. Jeg vet ikke hvordan den vil se ut, men jeg tror ikke det er den gamle fremtiden av flygende biler, robottjenere og innkapslede byer med utsikt mot øde, døde landskap. Det er en verden der skjellene igjen ligger strødd utover strendene, der vi ser hvaler i tusentall, der fugleflokker dekker himmelen, der elvene renner rent og klart, og der livet har vendt tilbake til dagens ruiner.

Vi lever for noe. Vi har kanskje ikke en overordnet visjon om menneskets skjebne til å lede oss, men like fullt et internt kompass som viser vei. Å følge det betyr å ta steget inn i omsorg for oss selv og tjene den. Da kjenner vi at ja, det er derfor jeg er her. Kanskje din omsorg vil føre deg til konvensjonelle klimamarsjer og lignende. Eller kanskje den vil føre deg til å helbrede og beskytte en liten stykke av Jorden. Kanskje den vil føre deg til å ta itu med det sosiale, åndelige, eller relasjonelle klimaet – helsen til Gaias organ som vi kaller menneskeheten. Noen av disse aktivitetene har ingen påviselig effekt på karbonfotavtrykket, men intuisjonen forteller oss at de inngår i den samme revolusjonen. Et samfunn som utnytter sine mest sårbare mennesker vil nødvendigvis også utnytte sine mest sårbare steder. Et samfunn som vier seg til helbredelse på et nivå, vil uunngåelig komme til å tjene hebredelse på alle nivåer.

Nå kan jeg si mer presist hva innvielsen jeg nevnte i starten går ut på. Den er drevet av spørsmålet «hvorfor er vi her?» – et landemerke i modningsprosessen mot voksenlivet. Vi kan således forstå dagens sammenløp av kriser som en innvielse i en kollektiv voksentilværelse – den moderne sivilisasjonens overgang til å tjene sitt formål. Dette handler ikke om overlevelse; det er derfor fortellingene om frykt, kost–nytte og eksistensielle trusler ikke tjener formålet om økologisk helbredelse. Kan vi erstatte dem med kjærlighetsfortellingen? Med skjønnhetsfortellingen? Empatifortellingen? Kan vi komme i forbindelse med vår kjærlighet for denne sårede levende planeten, og se på våre hender og sinn, vår teknologi og kunst, og spørre: «Hvordan kan vi best delta i å helbrede og skape drømmer for Jorden?»

Strømming

Se debatter og foredrag live og i opptak

Kalender

Finn ut hva som skjer i foredrags- og debattlivet